I takt med at Polhavet nærmer seg en framtid uten is, blir det stadig viktigere for Norge å intensivere forskningssamarbeid i Arktis. Dette er ikke bare en mulighet, men et ansvar som vi som stormakt innen polarforskning må ta på alvor.

Klimaendringene forandrer landskapet i Polhavet raskt; innen 2045 ser vi for oss at sommerisen er borte. Dette gir nye geopolitiske utfordringer og muligheter som Norge må navigere klokt gjennom. Vi står overfor en situasjon der kunnskap og forskningsdiplomati er essensielle for å opprettholde stabilitet i regionen.

Polhavet har vært en arena for forskning i mange tiår, men den snelle endringen i miljøet krever at vi fornyer våre tilnærminger. Derfor samarbeider nå 18 norske forskningsinstitusjoner i initiativet "Polhavet 2050", et program som setter fokus på grunnleggende forskning og utvikling av nye forvaltningsprinsipper for det isfrie havet.

Det er viktig å merke seg at selv om smeltingen av isen kan åpne for enklere tilgang og økt forskning, legger det også til rette for økt konkurranse. Hvordan vil store nasjoner som Russland og Kina reagere på et isfritt Polhav? Vil de se på det som en mulighet til å utvide sin innflytelse? Norge må derfor klare å heve stemmen for egne interesser, i en tid der nasjoner kjemper om kontroll over ressursene i nord.

Svalbard funker som et geopolitisk sentrum i dette spillet. Øygruppen tilhører Norge og er en del av NATO-fellesskapet, men vi ser stadig bekymringsfulle tegn på at andre nasjoner prøver å hevde sine interesser der, spesielt Russland. Dette fremhever behovet for forskning og internasjonalt samarbeid. Svalbard må bli vår plattform for å vise sterke geopolitiske hensikter og lede forskningen i regionen.

I årene fremover vil det også arrangeres et nytt internasjonalt polarår, som gir en unik mulighet for Norge å styrke sin posisjon og samarbeid på tvers av internasjonale grenser. Dette internasjonale samarbeidet bør være et utgangspunkt for at Norge kan skape bånd med forskere fra hele verden og vise oss som en stabil partner i Arktis.

Alle disse aspektene viser at den fremtidige kontrollen over Polhavet ikke vil komme av seg selv; vi må være proaktive dersom vi skal bevare vår posisjon. Forskningsinitiativ som ‘Polhavet 2050’ vil forsterke vår tilstedeværelse og posisjon i Svalbard, hvilket kan være avgjørende for å opprettholde suverenitet når isen forsvinner.

Det er norske forskere som må sikre at lovverket blir overholdt, og at bærekraftige metoder blir benyttet i utnyttelsen av de nye mulighetene i Polhavet. Med klarere politikker og strategier kan vi ikke bare motvirke trusler, men også utvinne fordelene av et mer tilgjengelig Polhav.

Når Polhavet smelter, må Norge være det landet i verden med mest omfattende og oppdatert kunnskap om denne dramatiske utviklingen. Dette er vår sjanse til å lede an og stå i front i kampen mot klimaendringer, samtidig som vi håndterer de nye utfordringene som følger med.

Neste uke vil Arctic Frontiers konferansen i Tromsø bli et kritisk punkt for Norge. Vi må vise et stødig lederskap og tydelig koke ned retningene for Polhavet kommende tiår.

Klarer vi å forene vår kunnskap og kompetanse, slik at vi kan takle både utfordringene og mulighetene som følger med et isfritt Polhav? Tiden er inne – la oss ta skrittet mot en lysere fremtid!