Tobben er en ung gutt som opplevde en sjokkerende virkelighet – faren hans forlot familien uten et ord. På mystisk vis forsvant han ut døren, med de få pengene de hadde, og etterlot Tobben og moren hans å kjempe for tilværelsen uten ham.

Tobben ble sittende igjen med sin hjerteknuste mor og småsøsken, som led under fattigdom og isolasjon. Faren deres kom aldri tilbake, noe som gjorde livet ekstra vanskelig for den lille familien.

Dessverre er dette ikke unikt for Tobben. Mange unge gutter fra nabolaget opplevde lignende skjebner og falt tidlig utfor. De tok impulsive valg som de ikke forstod konsekvensene av – fra småsaker som å eksperimentere med rusmiddel til mer alvorlige kriminelle handlinger. Noen av dem var bare ungdommer som søkte aksept, mens andre måtte finne en vei ut av et liv de følte seg fanget i.

Akkurat som Tobben, hadde de fleste foreldre som strevde for å gi barna sine kjærlighet og støtte. De snakket med dem, satte grenser, og forsøkte alt de kunne for å veilede dem – men noen ganger er ikke nok, og skjebnen tar over.

Som voksen har jeg sett flere foreldre som nå sliter tungt. Disse familiene har gjort alt riktig, og kjemper fortsatt for å redde sine kjære barn. Mange av dem leter desperat etter barna sine fra kveld til natt, med en følelse av fortvilelse som er umulig å beskrive. De roper etter hjelp, men altfor ofte faller de mellom stolene, uten noe nettverk å støtte seg på.

Dette er ikke bare et problem for Tobben, men et symptom på en dypere skavank i systemet vårt. For mange har tapet av barna sine resultert i en fullstendig ødeleggelse av livet deres – psykisk, sosialt og økonomisk. Vi kan bare forestille oss den smerten de bærer.

Dessverre skjer dette altfor ofte. Ungdommene tar valg uten å forstå konsekvensene, og det kan bli fatalt. Den knuste faren til Tobben, for eksempel, melder seg hvert år som frivillig for å hjelpe de vanskeligstilte under Kirkens bymisjons julemiddag, og det er der han får muligheten til å se datteren sin, om så bare for et kort øyeblikk. Så går det et helt år til neste gang.

Det tragiske er at noen politikere, som Frp, foreslår at foreldrene bør straffes når ungdommene deres havner på kant med loven. I stedet for å gi støtte i en krise, vil de penaliseres ytterligere. Dette er helt urettferdig og kontraproduktivt, i en situasjon som allerede er hjerteknusende.

Det er dessverre en brutal realitet at høyresiden i norsk politikk vil ta fra foreldrene støtteordninger, som barnetrygd, for barn som viser kriminell atferd. Dette vil ikke bare ramme foreldrene, men også ungdommene som allerede lider av svikt fra systemet. Klagene fra foreldre som har slitt med å få riktig diagnose og behandling for sine barn, enten fra barnevernet eller helsesektoren, fortsetter å øke.

Hvilken løsning er dette? Å straffe dem som allerede ligger nede? Det er en mangel på forståelse for hva disse familiene står overfor, og det vil bare føre til mer isolasjon og fortvilelse.

Vi må huske at det finnes gode foreldre der ute som kjemper harde kamper for å utføre sine plikter. Egentlig er det et spørsmål om verdier – empati, respekt og omsorg. Det er avgjørende at samfunnet våre gir støtte, ikke straff, til de som er rammet av disse tragiske situasjonene.

I Tobbens tilfelle, fikk moren hjelp fra nabolaget. Folk stilte opp, og det ble klart at selv de minste handlingene kan utgjøre en stor forskjell. Denne enkle handlingen av fellesskap og støtte reddet ikke bare Tobben, men også familien hans fra å falle enda dypere ned i fortvilelsen.