Debattinnlegg: Sven Eide, sjeføkonom og leder for politikk i Finansforbundet

Den skjeve reguleringen av norske finansinstitusjoner fører til at Norge mister verdifulle arbeidsplasser. Danske Bank har trukket seg ut av det norske privatmarkedet, nisjebanker flytter aktivitetene sine til Sverige, og norske fondsforvaltere registrerer fondene sine i nabolandet.

Den norske finansnæringen har vært underlagt strenge reguleringer basert på frykt og en manglende forståelse av EUs innflytelse på Norge. Myndighetene må begynne å fokusere på mulighetene i stedet for begrensningene. Hvordan kan finanssektoren bli en motor i det grønne skiftet? Hvordan kan vi bruke vår posisjon som et høyt digitalisert samfunn til å bli ledende i Europa innen innovative finansløsninger? Hva skal til for å gjøre oss til en stor aktør innen kapitalforvaltning med den støtten vi får fra Oljefondet?

Kompetansearbeidsplasser forsvinner fra Norge. Små aktører flytter virksomheten sin ut av landet, og store aktører satser mer i nabolandene. Norske kunder får nå tjenester fra finansinstitusjoner registrert i utlandet.

Historisk sett kan vi spore reguleringspresset tilbake til bankkrisen på 1980-tallet, som førte til storstilt statlig redning av banker med milliardtap. Mens norske banker klarte seg relativt bra under den globale finanskrisen i 2007–2008, førte krisen globalt til en betydelig endring i reguleringene. Basel-III-reglene ble innført i EU, og dermed også i Norge gjennom EØS-avtalen.

I tillegg har norske myndigheter innført særnorske innstramminger som kompliserer forholdene for finansinstitusjoner. Dette har gjort det mindre attraktivt å drive finansvirksomhet i Norge, og konsekvensene har vært alvorlige. Regulative byrder avskrekker både store og små aktører.

I 2013 lanserte Finansforbundet en rapport som fokuserte på potensialet for kapitalforvaltning som en ny vekstnæring, med særlig vekt på Oljefondet som en sentral drivkraft. Denne ideen har fått støtte fra Oljefondets nåværende leder, Nicolai Tangen. Det er imidlertid verdt å merke seg at regulatoriske forhold for kapitalforvaltning er mer gunstige i våre naboland, noe Alfred Bergs beslutning om å flytte sine norskregistrerte fond til Sverige bekrefter.

Den årlige Fintech-rapporten fra Finansforbundet viser en bekymringsfull trend i innovasjon innen finanssektoren. Antallet selskaper går ned, delvis fordi teknologiintensive oppstartsbanker vurderer det mer lønnsomt å flytte over grensen til Sverige. Planlagte EU-reguleringer vil åpne for mer datadeling og økt konkurranse, noe som gir fintech-næringen muligheter til å vokse. Nordiske land er allerede langt fremme når det gjelder digitalisering, og vi har en utmerket mulighet til å lede utviklingen. Skal vi virkelig overlate dette til svenskene?

Finansdepartementet fungerer som næringsdepartementet for finansnæringen, men har ikke samme innflytelse som for eksempel Fiskeridepartementet har hatt for oppdrettsnæringen. Fokus har vært på finansiell stabilitet snarere enn utvikling av næringen.

Ressursmangel i Finansdepartementet er en del av problemet. Departementet har for få ressurser til aktivt å påvirke EU-reguleringer og overlater i større grad ansvar for regelverksutredning til Finanstilsynet. Tilsynet har derimot ikke tilstrekkelig politisk mandat til å se på utviklingsmuligheter for næringen.

Finansnæringen står for rundt 50.000 verdifulle kompetansearbeidsplasser i hele Norge, og skaper betydelig verdi for næringslivet. For å reversere trenden med utflytting av finansinstitusjoner, må vi begynne å fokusere på vekstmulighetene. Et forslag er at Finansdepartementet utarbeider en egen stortingsmelding for finansnæringen, noe vi har etterlyst i mange år. Tiden er mer enn moden for dette.

Sven Eide

Sjeføkonom og leder for politikk i Finansforbundet