I en sjokkerende utvikling ble flere personer arrestert denne uken etter at en 64 år gammel amerikansk kvinne mistet livet i det som kalles en «selvmordskapsel» i Sveits.

Klinikken The Last Resort i Sveits tilbyr assistanse i denne kontroversielle metoden, der Sarco-kapselen står i sentrum for debatten. Dette er det første kjente dødsfallet i denne kapsel-formen i Sveits, som reiser sterke etiske spørsmål rundt temaet.

I motsetning til situasjonen i Norges strenge lovgivning, er dette lovlig i Sveits. For de som vurderer denne muligheten i Norge, betyr det at de må reise utenlands for å få hjelp.

Ifølge Nettavisen har det vært en betydelig økning i antall nordmenn som vurderer eller har valgt å ta sitt eget liv med assistanse. Dignitas, den største klinikken i Sveits, har sett en eksplosiv vekst: På nyåret var det registrert hele 88 norske medlemmer, opp fra 44 i 2018.

Det er faktiske statistikker som viser at 15 nordmenn har benyttet seg av Dignitas sine tjenester, og i løpet av de siste årene har venstreorienterende demokratier som land i Skandinavia hatt en økende debatt rundt retten til selvbestemt død. I fjor var det én person fra Norge som endte sitt liv der.

Anna Kirah, leder av Foreningen Retten til en verdig død, avviser sterkt at de som søker dødhjelp har et reelt ønske om å dø. "De ønsker ikke å død. De ønsker å se en avslutning på uutholdelige lidelser," sier hun.

Kirah påpeker at det ikke bare er eldre som tar dette valget; unge mennesker med alvorlige sykdommer er også innblandet.

Hun nevner at det finnes flere grunner til den kraftige veksten i antall norske medlemmer hos Dignitas de siste fem årene. Foruten det åpenbare faktum at assistert dødhjelp er ulovlig i Norge, peker hun på en økt bevissthet i samfunnet om mulighetene for dødshjelp. Folk blir kjent med alternative løsninger for å unngå uutholdelig lidelse.

I likhet med abortdebatter, trekker hun paralleller til dagens samfunnsproblemer, der det er klare holdninger mot selvbestemt livsavslutning i land med strenge lover.

De psykologiske effektene av pandemien og ensomhet er emner som nedprioriteres i denne debatten, ifølge Kirah, som fastholder at temaet er dypere enn bare overfladiske tilstander av sorg eller depresjon.

Hun mener at Norge for lenge har hatt en tilnærming der palliativ behandling er standard, men understreker at dette ikke alltid er tilstrekkelig. "Det vi etterspør er retten til å kontrollere vårt eget liv. Vi vil fjerne lidelse, ikke lide i stillhet."

Den norske legeforening er åpenbart imot ideen om dødhjelp. "Leger bør ikke være medvirkende til å avslutte liv," sier Svein Aarseth, leder for Rådet for legeetikk. Han forklarer at det er to former for assistanse: eutanasi og assistert selvmord, og understreker at leger har som oppgave å helbrede, trøste og lindre, ikke å skade.

For Kirah er det avgjørende at lovgiving rundt dødshjelp endres. Hun deler sin personlige erfaring fra å miste sin mor, som fikk assistert dødhjelp i 2018, og uttrykker at retten til å dø i det kjente og kjære er essensiell. "Å tilby dødshjelp i et kaldt rom er ikke det samme som å dø hjemme, der du er elsket og omgitt av familie," påpeker hun.

Det finnes også en bekymring for at det å åpne døren for disse alternativene vil skape press på de mest sårbare i samfunnet, noe som blir typisk nevnt i debatten. Funksjonshemmede organisasjoner og Den norske kirke advarer mot de moralske og etiske konsekvensene av å legalisere dødhjelp.

Kirah fortsetter å kjempe for retten til selvbestemt livsavslutning, men understreker også at folk ikke bør måtte ta slike valg på grunn av følelser av å være en byrde. Med felles forpliktelse til veiledning, pleie og mulig endring av loven, håper hun på en fremtid der alle får muligheten til å bestemme over sitt eget liv, i henhold til deres personlige muligheter og samvittighet. Den massive økningen i medlemmer hos Dignitas gir klare signaler om at flere og flere nordmenn føler denne retten er nødvendig.