Norges Skiforbund står overfor en av de største krisene i norsk idretts historie, spesielt innen skihopping. Skipresident Tove Moe Dyrhaug har alltid vært kjent for sin vennlighet og positive væremåte i rolige stunder, men når stormene uvegerlig kommer, er det på tide at ledelsen viser sterkere tydelighet og besluttsomhet.

Under verdensmesterskapet i Granåsen fremkom det tydelig at Moe Dyrhaug sviktet i en tid hvor lederkapasitet er avgjørende. Kortvarige pressemeldinger fra kommunikasjonsavdelingen er ikke nok i en så alvorlig situasjon; Krisens krav er en leder som kan stå frem og samle hele forbundet.

Det har vært mye kritikk av tidligere president Erik Røste, spesielt når det gjelder hans håndtering av dopingsakene til kjente utøvere som Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug. Men én ting er sikkert, Røste var til stede og aktiv i de vanskeligste øyeblikkene.

Det er også viktig å påpeke forskjellen mellom en valgt president og en ansatt daglig leder. Selv om det er riktig at Moe Dyrhaug holder seg unna detaljer i hverdagen, må hun nå vise initiativ i den krisen som rammer norsk hopp.

Tre personer i hoppleiren er nå suspenderte, noe som trolig er et første skritt mot nødvendige avskjedigelser. Hvis man er involvert i bevitnet svindel, må konsekvensene være klare; det kan ikke finnes rom for tvil eller halvhjertede tiltak.

Mye fortsatt er uklart rundt situasjonen, og det er helt essensielt at Norges Skiforbund nå aktivt bidrar til granskingen. Men spørsmålet er om de burde håndtert situasjonen annerledes og mer proaktivt, kanskje med hjelp fra eksterne eksperter for å gjennomgå og forstå det som har skjedd.

Aldri før har norsk skisport vært i en slik omdømmekrise, og når vi nå nærmer oss RAW Air i Holmenkollen, en begivenhet som vanligvis gir stor glede blant utøvere og fans, er det en frykt for at oppmerksomheten dreies bort fra sportens sjarm til det skandaløse. Spørsmålet om doping og juks kan overskygge alle prestasjoner i bakken.

For å redde det norske hopplandslaget fra å synke ned i en krise de ikke kan komme seg ut av, er det nå kritisk å få på plass handlingsplaner som har synlig effekt. Toppledelsen må ta et tydelig steg fremover; så langt har de ikke gjort det i denne skandalen.

Spørsmålet gjenstår: Hvordan har Norges Skiforbunds håndtering av denne krisen vært? Har de svart prinsipielt, eller burde de vært mer klare og tydelige? Vi vil ikke ha svar før enda flere fakta legges på bordet.