Forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund Hoel fra Senterpartiet har nå havnet i hardt vær etter å ha besvart kritikk om at ettergivelse av studielån er en urettferdig og kostbar metode for å motivere folk til å flytte til 214 utvalgte kommuner. Kritikken, som har fått bred omtale, besvarer han med å avvise den som «skivebom», men faktaene tyder på noe annet.

En analyse bestilt av departementet selv viser at tiltakene som skal tiltrekke folk til disse kommunene, faktisk har vært katastrofale i sin effekt. I en undersøkelse fra Vista kom det fram at ettergivelse av studielån ikke har hatt noen signifikant innvirkning på bosettingen i regionen. Forskerne konkluderte med at effekten av tiltakene har vært nærmest null etter sju år.

I Vista-analysen fremheves det at: «Vårt sentrale funn er at de personrettede virkemidlene har i beste fall hatt midlertidig effekt.» Statsråden er altså i kraft av sin stilling med på å fremme en idé som, ifølge rapporten, har hatt liten langvarig effekt på bosetningen i tiltakssonen i Finnmark og Nord-Troms.

Videre viser rapporten at for hver million kroner som er brukt på disse tiltakene, har effekten vist seg å være mellom 0 og 1,6 ekstra sysselsatte. Ingen kan være fornøyd med et så svakt resultat etter å ha investert 1,5 milliarder kroner.

Men det er ikke bare studielånsordningen som får kritikk. Hoels regjering har planlagt å bruke hele 1,3 milliarder kroner kun i året på dette tiltaket, til tross for at andre former for økonomiske støtteordninger har vist seg å være enda mindre effektive.

I en tid hvor kommuner over hele landet sliter med drastiske kutt og nedleggelse av skoler, kan mange stille spørsmål ved hvorfor slike enorme summer skal brukes på et program med så begrenset resultat. Senterpartiet ser ut til å satse på denne eiendommeligheten som en valgstrategi, til tross for at Pollofpolls viser at partiet nå har en oppslutning på bare 5,8 prosent.

Den åpenbare ironien her er at disse tiltakene er utformet for at ungdom og unge voksne skal flytte inn i disse utvalgte kommunene, men de store strukturproblemene i distriktene forblir uløst. Det kan derfor gi inntrykk av at det hele er et glansbilde, et sløseri med skattebetalernes penger, og en kreativ måte å fortelle en historie som ikke nødvendigvis stemmer overens med virkeligheten.

Når man nå både ser en forverring av arbeidsmarkedet, og en fortsatt fraflytting fra bygdene, er det kanskje på høy tid å revurdere hva slags tiltak som faktisk kan hjelpe, fremfor å stole på en skattefri gavepakke til en utvalgt gruppe. Sainnholdet i Hoels CV kan fort bli en påminnelse om at kreative fortellinger i politikk noen ganger kan stå i skarp kontrast til det faktiske utkommet.