Fredrik Solvang i stormens øye – tar et oppgjør med Dagbladet!

Torsdag kveld delte ‘Debatten’-programleder Fredrik Solvang sine tanker på Instagram etter en omstridt telefon fra en journalist fra Dagbladet. Bakgrunnen var en artikkel som skulle undersøke om Solvang hadde tilknytning til en Facebook-gruppe som støtter Israel.

Solvang fortalte at han ikke var sikker på medlemskapet, men at han kunne være med i slike grupper for å skaffe seg bedre kilder og innsikt som journalist. Journalisten fra Dagbladet hevdet imidlertid at han hadde dokumentert at Solvang ble medlem av denne gruppen for fire år siden, og artiklen ville resonere med påstanden om at ‘Fredrik Solvang er Israel-sympatisør’.

I sitt Instagram-innlegg uttrykte Solvang bekymring for hvordan denne type journalistikk kan begrense den journalistiske friheten og skape en skremmende trend hvor alle journalister blir kritisert for sine profesjonelle kontakter. Han utfordret altså journalisten på de etiske implikasjonene av en slik sak.

Dette satte fokus på større spørsmål rundt ytringsfrihet og pressetik, i kjølvannet av kritikken politiker Hadia Tajik mottok da hun aksjonerte mot Aftenposten for en upublisert artikkel om hennes pendlerbolig. Solvangs uttalelser kom i en tid hvor medielandskapet er i konstant endring, og hvor journalister i økende grad blir mål for offentlig kritikk.

Under en paneldebatt ledet av Oslo Redaktørforening, ble temaet ‘Er offentligheten på vei bort fra redaktørstyrte medier?’ diskutert. Solvang nedtonet bekymringene, og påpekte at norske politikere fortsatt holder fast ved tradisjonelle medier, noe som står i motsetning til utviklingen i USA, hvor polariseringen i mediene er merkbar.

“Det har ikke vært en konkret hendelse i Norge hvor en politiker har avvist etablerte medier til fordel for podkast eller sosiale medier,” sa han. Dette skaper spørsmål rundt medienes rolle og integritet i dagens samfunn.

Og selv om Solvang ikke uttrykte bekymring for den norske mediesituasjonen, kan det diskuteres om han selv er med på å forsterke problemet ved å kritisere Dagbladet uten å benytte seg av redaktørstyrte plattformer. Blir det en tryggere vei å søke støtte fra sine 233.000 Instagram-følgere fremfor å ta debatten åpent med mediekolleger?

Slik sett kan vi spørre: Hvordan påvirker slike hendelser tilliten mellom politikere, journalister, og mediehus? Vil vi se en økende tendens til at personer velger å angripe kritikere på sosiale medier i stedet for i tradisjonelle medier?

Med den pågående konflikten mellom Israel og Palestina som bakteppe, er det åpenbart at slike diskusjoner ikke bare er relevante for journalister og politikere, men for hele samfunnet. Hvilken retning tar vi videre når landets ‘debattkonge’ unngår å ta ansvar gjennom etablerte medier? Det reisende spørsmålet er: Hvor er vi på vei i det norske debattlandskapet?