Norske bønder står bak tre av de mest innflytelsesrike aktørene i norsk matvarehandel: Nortura, Tine og Felleskjøpet Agri. Disse tre selskapene har en samlet omsetning på over 80 milliarder kroner og har betydelig kontroll over markedene for kjøtt, melk og korn.

Men til tross for deres sterke posisjon, ser det ut til at matvarekjedene kaprer hoveddelen av den økende prisstigningen på kjøtt. Prisen i butikkene har steget med hele 30 prosent de siste tre årene, mens bøndenes inntekt har økt med beskjedne fem prosent.

"Helt uforståelig!”, sier bonden Olav Håkon Ulfsnes, som også er fylkesleder i Bondelaget. "Vi bønder får skylden for de høye matprisene, men det er ikke vi som har kontroll over verdikjeden."

Det er et påtrengende spørsmål hvorfor bøndene opplever så lave priser mens butikkene tar så mye mer. I dag får bøndene rundt 75 kroner per kilogram kjøtt, mens storfekjøtt kan koste opp mot 500 kroner i butikkene. Dette reiser bekymringer om hvordan de ledende aktørene i bransjen forhandler og hvordan gevinsten fordeles i verdikjeden.

Nyere tall viser at de tre bøndereide gigantselskapene betaler sine ledere langt mer enn mange antok: Norturas konsernsjef Anne Marit Panengstuen har en lønn på 4,8 millioner kroner, mens Tines konsernsjef Ann-Beth Freuchen tjener 8,8 millioner kroner. Felleskjøpet Agris konsernsjef Svenn Ivar Fure får også en solid godtgjørelse med sine 5,2 millioner kroner. Bøndene som eier disse selskapene mottar imidlertid langt mindre enn ledelsen.

En viktig problemstilling er hvor mye av fortjenesten som havner hos bøndene, som i dag uttrykker en sterk misnøye med forholdet til matvaregigantene som Orkla og Norgesgruppen. "Bøndene må få en større andel av kaken når butikkene tar seg ekstra betalt," krever Ulfsnes.

Det er ingen tvil om at den økende prisene på matvarer i butikk har sitt utspring i flere faktorer, men det er ingen klare svar på hvorfor Nortura, Tine og Felleskjøpet Agri ikke utnytter sin markedsmakt bedre. Muligens er det fordi de opplever stor konkurranse fra butikkjedenes egne merkevarer som Rema 1000 og Coop, eller kanskje fordi de fortsatt holder seg til gamle forretningsmodeller.

I lys av denne situasjonen kan det være på tide å revurdere hvordan bøndene styrer sine virksomheter, og kanskje vurdere alternative strategier som å opprette egne dagligvarekjeder. En slik tilnærming kunne potensielt gi dem større innflytelse og garantier for bedre fortjeneste. Den aktuelle utfordringen er å knekke koden for hvordan bøndene kan få mer rettferdige betingelser i matmarkedet – er det på tide å bygge en sterkere allianse mot butikkjedene?