Forrige uke kom Senterpartiets Sandra Borch med kraftige kritikker mot NRK, etter at de hadde satt slektsgranskere på oppgaven med å undersøke hennes samiske røtter. Dette ble gjort for å vurdere om Borch kvalifiserte for å stå i valgmanntallet til Sametinget. Det er strenge kriterier for å oppnå denne plassen: man må identifisere seg selv som same og oppfylle et av tre kriterier: 1. Ha samisk som hjemmespråk, 2. Ha hatt foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre som har hatt samisk som hjemmespråk, 3. Være barn av en person som allerede er registrert i manntallet.

Debatten har herjet, og Borch påstår nå at hun kjemper for mange andre som også føler seg presset av disse definisjonene. Mange anser det som problematisk at valget av å diskutere identitet blir en politisk kampanje, da vi har større behov for en samtale internt i Sápmi, den tradisjonelle regionen hvor det samiske folket har bodd i flere tusen år. Sápmi strekker seg over deler av fire land: Norge, Sverige, Finland og Russland.

Samtidig vurderer Sametinget å fjerne personer fra valgmanntallet som ikke oppfyller kriteriene. Dette kommer etter at NRK avslørte at flere personer uten samisk tilknytning hadde fått stemmerett i sametingsvalget. Det er ikke bare et spørsmål om identitet, men også om politisk representasjon som kan påvirke framtiden for det samiske folk.

Bakgrunnen for denne diskusjonen er kompleks. Det handler ikke bare om hva som er rettferdig og riktig, men også om hvordan man opplever sin egen identitet. Mange, inkludert meg selv, har erfart en følelse av å ikke være «samisk nok». Mine oldeforeldre vokste opp utenfor reindrift, og dette skapte en avstand til det samiske fellesskapet. Det har fått meg til å stille spørsmål ved eget tilhørighet – hvor mye samisk er det i min familiehistorie, og er det egentlig nok?

Det er veldig lett å bli opptatt av papirene og registreringen, men det som virkelig teller er forbindelsen til fellesskapet og kulturen. Å bli innlemmet i et kollektivistisk samfunn handler om mer enn bare å kryss av i en boks; det dreier seg om å lytte, forstå, og aktivt bidra til det samiske samfunnet. Å finne seg selv og sin plass i dette fellesskapet kan være både sårt og givende.

Mange søker tilbake til sine røtter i Sápmi, og det er en vakker reise. Men vi må være åpne og ærlige med hverandre; spørsmål om identitet er tillitserklæringer. For oss som har vært fornorsket, kan identiteten være komplisert og smertefull, men den kan lettes ved å delta i det samiske fellesskapet. Det handler om å ta del i kultur og tradisjoner, ikke kun å bruke dem som et politisk verktøy på debattprogrammer.