Etter det sjokkerende valgtapet for Donald Trump i 2016 skulle man tro at Demokratene ville sette av tid til en grundig selvransakelse. Det er vanlig at partier som opplever nederlag tar en nærmere titt på egne strategier og taktikker. Å analysere den ultraprogressive aktivismen som visse demografiske grupper har vist seg å være lite begeistret for, burde vært en del av denne prosessen.

Den manglende selvransakelsen ble imidlertid erstattet av en forsterkning av etablert adferd blant Demokratene, spesielt under tumultene i 2020-2021, da både pandemien og det sosiale opprøret holdt oss alle i en slags kollektiv krise. På denne tiden ble nettverkskanaler som CNN kritisert for å opptre som propagandakanaler for Demokratene, på lik linje med hva Fox News gjør for Republikanerne. Aktivismen ble hypet opp, forsvart og rettferdiggjort av mediene.

Det har blitt påpekt at Republikanerne ofte er drevet av en liten, men tungt veiende majoritet, mens Demokratene relaterer seg til en liten, men ideologisk radikal minoritet. Denne minoriteten fikk i stor grad dominere narrativet fra venstresiden, noe som igjen gikk utover partiets evne til å mobilisere et bredere velgergrunnlag.

Det er rimelig å anta at uten denne dynamikken ville Trump trolig ikke ha seiret i 2016, og muligens heller ikke nå i fremtiden.

Etter et nytt valgnederlag har det nå blitt umulig å unngå selvransakelsen. Observatører som fulgte valget, kunne se en mer nyansert og lavmælt kritikk fra Demokratene selv, hvor de lyttet til kloke røster fra andre politiske leire. Det var en velkommen forandring, langt mindre hysteri og klaging enn man kunne frykte.

Før selve valget trakk Van Jones opp viktige poenger om hvordan den progressive fløyens anklager om rasisme og maskulinitet kan ha drevet folk bort fra Demokratene. Det har også blitt pekt på at Demokratene har mistet kontakten med arbeiderklassen, et kritisk segment som kan være avgjørende for partiets fremtid.

Kamala Harris sine uttalelser fra 2020, som ofte har vært fremhevet som symptomatiske for partiets kampanje, kan sikkert se ut som småprat i dagens lys. Det har kommet en erkjennelse av at mange av de identitetspolitiske program­mene og kulturkrigene Demokratene har hatt, faktisk kan ha hatt en uheldig effekt.

Ser man fremover til mellomvalget om to år, kan det se lovende ut dersom partiet klarer å omstille seg. Men også her må vi være forsiktige med optimisme. Det er bemerket at noen kommentatorer fortsatt ikke ser den skadelige dynamikken som har påvirket partiet. De vil stå foran kamera og trolig vil vi se en del av dem forsøke å forklare skyhøye feilgrep underveis.

Det blir pinlig å følge med på, men det kan også bli interessant å se hvordan de vil håndtere egne feil. CNNs nyvunne kritiske tilnærming kan være en nødvendig vending for Demokratene når de forbereder seg til kommende valg.