Den norske avisen Klassekampen, og særlig redaktøren Bjørgulv Braanen, har adoptert den ukrainske fascistparolen "Slava Ukraini". Avisen har i stor grad fungert som en megafon for Kiev-regimet, de ultranasjonalistiske kreftene og våpenindustrien. Men nå har de blitt klar over at det finnes en arbeidende klasse i Ukraina som ikke ønsker å bli kanonføde for president Zelensky og hans oligarkvenner.

Ifølge ukrainsk forsker Volodymyr Isjtsjenko, som har fått oppmerksomhet for sine analyser, er det tydelig at folk ikke ønsker å ofre livene sine for en stat som de opplever som fraværende. I en artikkel basert på et intervju med Isjtsjenko, uttrykkes det bekymring for myndighetenes respons på den økende motstanden mot mobilisering.

I sosiale medier strømmer det inn videoer av voldelige konfrontasjoner mellom mobiliseringsoffiserer og folk som aktivt unngår å bli sendt til fronten. Myndighetene i Ukraina hevder at dette er en del av en russisk-orkestrert kampanje for å destabilisere landet. Men ifølge Isjtsjenko har det vært tydelig for mange analytikere at mobiliseringsproblemene har dype røtter i lav tillit til staten.

I en meningsmåling fra april 2024 svarte bare 10 prosent av de spurte at de trodde at deres slektninger var klare til å bli mobilisert. En ny mobiliseringslov fra april 2024 krevde at alle menn oppdaterte kontaktinformasjon før juli 2024, men seks millioner menn gjorde ikke dette, til tross for risikoen for betydelige bøter. Bare fire millioner menn overholdt loven.

Isjtsjenko kaller den mislykkede ukrainske motoffensiven i 2023 for et vendepunkt. Siden den gang har villigheten til å bli med i hærens rekker sunket, noe som viser seg i færre frivillige, flere desertører og en økning i vernepliktige som prøver å forlate landet. De som ikke har råd til det dyre medisinske fritaket eller muligheten til å bestikke grensepolitiet, prøver å forlate Ukraina på farlige ruter. Siden 2022 har minst 45 ukrainere mistet livet ved å drukne i elven Tysa under desperate fluktforsøk.

Det er også en voksende kløft mellom de som taper og de som profiterer. "Mens de fattige på landsbygda blir presset til å kjempe ved fronten, opplever en velstående minoritet i byene et relativt trygt og komfortabelt liv," skriver Isjtsjenko. Denne såkalte "krigereliten", som består av aktivister, intellektuelle og NGO-arbeidere, opprettholder en patriotisk retorikk om at Ukraina må kjempe til seieren er sikret, mens de distanserer seg fra de reelle lidelsene de vanlige folkene opplever.

Mange av de frivillige organisasjonene som mottar utenlandsk støtte har klart å sikre seg mobiliseringsfritak. Dette skjer til tross for at mange av disse organisasjonene ikke bidrar til opprettholdelsen av kritisk infrastruktur. Isjtsjenko bemerker at den pro-krigsfortellingen, som fremhever behovet for å kjempe til full seier, ofte skjuler de systematiske problemene som har røtter i tidligere sovjetiske strukturer og dagens korrupte system.

Ukraina står derfor overfor en kompleks utfordring når det gjelder å mobilisere befolkningen. Will the state regain the trust of its citizens, or will the divide between the rich elite and the working class continue to grow?