Kina står på minnet som et land av kontraster, men historien håner oss med sin uutholdelige vekst av død og lidelse.

I 1949 sto en stolt Mao Zedong på Den himmelske freds plass i Beijing og erklærte: «Det kinesiske folket har reist seg». Ti år senere begynte millioner av kinesere å dø av sult og sykdom som følge av Maos katastrofale politikk.

Det sies at historien skrives av seierherrene. Dette er spesielt sant i Kinas tilfelle, der det kinesiske kommunistpartiet har lært å sensurere ubehagelige aspekter av sin egen fortid. I takt med dette har modige sjeler, som Ian Johnson skildrer i sin bok «Sparks», kastet lys over de ufortalte historiene.

Til tross for trusselen fra regime, har disse undergrunnshistorikerne, ofte vanlige mennesker med trygge jobber, viet sine liv til å avdekke sannheten. Med valgfrie midler har de forsøkt å samle vitnesbyrd fra eldre og grave i lokale arkiver.

Kinesiske ledere, inkludert nåværende president Xi Jinping, har ofte manet til et bevisst forhold til historien, særlig med henvisning til Japan. Ironisk nok har Kina selv lite å lære fra sin egen, tragiske fortid, preget av brutalitet.

Deng Xiaoping, som overtok etter Mao, begrenset også vurderingen av Mao til «70 prosent godt og 30 prosent dårlig». Dette resulterte i en forvrengt fremstilling av virkeligheten, med dødssifrene fra Maos styre fortsatt skjult.

Det tok tid før disse grusomhetene ble grundig dokumentert, takket være mennesker som Yang Jisheng, hvis bok «Tombstone» avdekket skrekkhistoriene rundt «Det store spranget fremover» som resulterte i anslagsvis 36 millioner dødsfall.

Yang, hvis far døde av sult i 1959, ønsket å heve en gravstein for de døde, men opplevde også konsekvensene av sitt modige arbeid da myndighetene forbød boken og satte ham under overvåkning. Hans neste verk, «The World Turned Upside Down», tar for seg Culturelle revolusjonen som drepte 1,5 millioner mennesker.

Xi Jinping, som selv opplevde forfølgelse under perioden, har nå omfavnet måten Mao styrte på og sikret kontrollen over landet gjennom censorering av historien og arrestasjoner av kritikere. Historien skjules og forties, mye som den tragiske massakren i Tiananmen i 1989, som knapt nevnes i dagens Kina.

Louisa Lim beskriver i sin bok hvordan denne perioden har blitt feid under teppet, med unge kinesere uvitende om hva som skjedde. Som Santayana sa, «De som ikke lærer av historien, er dømt til å gjenta den». Det er en advarsel som Kina i dag, etter 75 år med kommunistisk styre, tilsynelatende ignorerer. Hvordan vil fremtiden se ut for et land som glemmer sin fortid?