For ikke så lenge siden mottok jeg en brosjyre fra Arbeiderpartiet som fikk meg til å tenke over hva de egentlig planlegger. I mange år har budskapet «folk skal få bedre råd» vært hovedfokuset i Ap-regjeringens kommunikasjon. Nå som rentekutt fremstår mer og mer som et uoppnåelig mål, har også dette budskapet begynt å miste klarheten sin.

I stedet hører vi nå om «trygg styring i en urolig tid», noe som underbygger den politiske usikkerheten gemt i hverdagen. Kombinasjonen av det geopolitiske nålspillet med Trump, handelsspenninger og de nasjonale lederne som Støre og Stoltenberg, har åpenbart løftet Arbeiderpartiets posisjon, men det har også skapt usikkerhet for andre partier, særlig Senterpartiet, som nå sliter med å nå sperregrensen.

Verden føles utrygg. Handelskriger, Trumps gjentatte påståtte krav om å overta Grønland, og den stigmatiserende kritikken av Zelenskyj i Det hvite hus bidrar til å gi inntrykk av en kaotisk virkelighet. Ap har drahjelp fra å vise til erfarne ledere under denne usikre perioden, men det er ikke uten risiko. Når septembervalget nærmer seg, kan dette budskapet svikte. For «Churchill-effekten» — noe som beskriver hvordan velgerne pleier å samle seg rundt dem som styrer i krisetider — kan være en tveegget sverd.

Den sistnevnte effekten så vi tydelig under pandemien, da folk klumpet seg rundt Erna Solberg og Bent Høie, men når hverdagen vender tilbake, kan dette skifte raskt. Det er en reell frykt at selv populært lederskap, akkurat som Churchill under krigen, kan bli belønnet ved valget, men miste oppslutning i fredstid.

I dagens politiske klima, hvor Donald Trump har blitt en uuttømmelig kilde til krise, har mange statsledere sett et løft i støtte hos sine velgere når de har konfrontert ham. Ifølge en gjennomgang gjort av Politiken, har både Canadas og Mexicos ledere sett økt popularitet for å stå opp mot «bøllen» Trump.

Et fersk Norstat-undersøkelse for NRK viser at nesten halvparten av nordlendingene føler seg påvirket av Trump i sine stemmeavgjørelser. Et klart signal om at lederskap under press kan gi politisk gevinst, en utvikling vi også ser hos de danske sosialdemokratene, som har nyvunnet popularitet etter å ha taklet kriser.

Med hverdagen som en bakteppe, står Støre og Stoltenberg overfor en utfordring: De er kanskje trygge ledere nå, men hva skjer når krisen er over? Dette er strategiske veivalg som vil kreve dem å rebrande seg selv, noe partiet er fullt klar over. Denne rebranding-prosessen ser ut til å tiltrekke seg oppmerksomhet, men spørsmålet er om veien fremover faktisk vil være fornuftig eller om velgerne vil finne tilbake til sine gamle bekymringer rundt skatt, skole og helsevesen.

Det kan virke som et dristig spill å forlate Senterpartiet bak seg, men opposisjonen ønsker å påpeke at mye av det som presenteres som nytt, egentlig er «samme gamle greia». Det er ingen tvil om at dagens situasjon er kompleks, og nå som den økonomiske virkeligheten begynner å bli mer påtagelig, kan det bli vanskeligere for Støre å opprettholde støtten i den hverdagslige politikken. Rentekutt er nå bare et av mange løfter som virker mer fjernt enn noensinne.

Som vi navigerer i dette ustabile politiske landskapet, er det essensielt for Arbeiderpartiet å være på vakt og tilpasse seg. Hverdagen vil tilbake, og når den gjør det, må partiet ha en solid plan som strekker seg langt utover det vi opplever nå. Hvordan klarer de å opprettholde fordelene fra krisen, samtidig som de takler dagliglivets utfordringer? Det er spørsmål som vil avgjøre fremtiden for demokratiet her i landet.