Da 23-år gamle Markus Rooth så sin mor gråte på tribunen, innså han hvordan det føltes å vinne OL-gull i Paris. Som en liten gutt ble han inspirert av spydkasteren Andreas Thorkildsen under OL i Beijing 2008, men han trodde aldri han ville oppleve å stå på toppen av pallen selv.

Markus Rooth, som konkurrerte i tikamp, klarte å vinne gullmedalje etter en fantastisk prestasjon på Stade de France. Med tårer i øynene beskriver han følelsene som rammet ham da han krysset målstreken etter 1500-meteren: "Hva skjedde nå? Har du vunnet OL-gull som 22-åring? Det var jo ikke meningen!".

Fire måneder senere, når familien Rooth samles til feiring, blir Markus tildelt Aftenpostens gullmedalje, en annerkjennelse for årets bragd i norsk idrett. Juletreet er pyntet, og stemningen er god. Markus dukker opp i rosa tøfler fra sin sponsor, et stort skomerke.

Markus er blitt et kjent ansikt etter OL-seieren, og opplever stor interesse fra publikum. Han har fått mange forespørsel om selfies, selv om få ber om autografer; "Ingen går med penn og papir i 2024," påpeker han.

Mens diskusjonen om popularitet og sosiale medier begynner, innrømmer Markus at han selvsagt ønsker å opprettholde en viss beskjedenhet: "Jeg trodde jeg skulle føle meg kulere, jeg hadde et annet bilde av hvordan det ville være å være olympisk mester.".

Markus og hans pappa, som også er trener, snakker sjeldent om mål og medaljer i hverdagen, men de hadde en prognose før OL hvor de så på forventningene til konkurransen. Prognosen indikerte at Markus skulle være nummer 11 etter første dag, men han endte opp som nummer syv, noe som til slutt ledet til gull.

"Vi visste at det var store muligheter for meg," sier han. "Det målet ga meg motivasjonen til å yte mitt beste." Gullet var aldri truet, selv under presset av å konkurrere mot et felt med mange dyktige utøvere.

Markus' suksess er ikke bare hans egen, men en familiær prestasjon; hans mor Mette har en bakgrunn fra håndball, og far Espen var en aktiv sprinter. "Mamma startet en allidrettsgruppe da jeg var tre eller fire år, hun ønsket at vi skulle være aktive," forteller Markus.

Familien har alltid lagt vekt på glede ved idrett, snarere enn press for å bli best. "De har aldri sagt at jeg måtte bli god, men at jeg måtte ha det gøy med idretten".

Når det gjelder fremtiden, drømmer Markus om å maksimere sitt potensial som tikjemper. "Det er fortsatt ting jeg kan bli bedre på. Å vinne OL var en bonus, men målet mitt er å se hvor god jeg kan bli," avslutter han med et smil.

Markus har også opplevd stor interessen fra fansen etter OL-gullet, inkludert "frierbrev" på Instagram. Selv om han har fått mange henvendelser, har han ennå ikke svart noen: "Det er ikke vondt ment, men det er litt skummelt", sier han og ler.

Rooth kan nå se mot fremtidige OL, med øynene festet mot 2036 og muligheten for å konkurrere på høyeste nivå i lang tid framover. Han kombinerer idretten med studier i siviløkonomi ved BI, selv om studiene har måttet vike for trening det siste året. Markus Rooth er definitivt en utøver å følge med på, og hans reise har bare så vidt begynt.