«Seksuelt landssvik,» ropte en norsk oberst. I en bar i Berlin ble vi engasjert i diskusjoner om de brutale skjebnene til norske jenter som fikk tyske kjærester under den andre verdenskrigen. Det ble umiddelbart klart at dette er et tema som vekker sterke følelser, selv i dag. Mange av disse kvinnene ble snauklippet, hengt ut som forrædere, mishandlet og holdt fengslet uten rettsak – før de ble fratatt sitt norske statsborgerskap og deportert til Tyskland.

Ved krigens slutt var det anslått at 100.000 norske kvinner hadde hatt forhold til tyske soldater, og mange opplevde å bli utsatt for grusom hevn fra samfunnet. I den ferske filmen «De rettsløse», regissert av Lena-Christin Kalle (48), blir historien til disse kvinnene tatt opp. Gjennom dokumentaren får vi innblikk i hvordan kjærlighet i en krigstid kunne føre til fangeleirer og deportasjoner, bare fordi deres hjerter hadde falt for menn med feil uniform.

De opprørende skjebnene til disse kvinnene står frem som sterke eksempler på den uretten som ble begått mot dem. Historiene om dem som valgte kjærlighet under vanskelige omstendigheter er ikke bare triste; de vitner også om en tid hvor stigmatizing av kvinner var utbredt. Jeg har personlig møtt mange av dem og har lurt på hvordan samfunnet kunne være så nådeløst mot dem.

Ragnhild Führer (1924–2014) er en av dem som delte sin historie; hun uttrykte at i de fleste tilfeller handlet det om ekte kjærlighet. Ragnhild giftet seg med sin Erich fra Berlin mot slutten av krigen, og de opplevde de humørfylte øyeblikkene av å starte en familie i en tid fylt med kaos. Men livet var ingen dans på roser, og de tilbrakte ett og et halvt år i en leir før de ble deportert til Tyskland.

Mange norske kvinner ble ikke mottatt med åpne armer av sine tyske svigerfamilier. Mange tyske menn fikk se sine kvinner dele seg fra sitt hjemland, noen av dem allerede grådig gravide, og de ble sett ned på av de tyske samfunnene. Den legendariske Rut Brandt, som giftet seg med Willy Brandt, reflekterte over de som ble kalt «tyskerjenter» med små barn. De stod overfor motgang, fattigdom, og ble ofte avvist på grunn av sine valg, til tross for de tragiske omstendighetene de befant seg i.

Det som fulgte etter krigen var en brutal straff av disse kvinnene, som ble ansett som «landssvikere» av samfunnet. De var femtitallige anklager om moralsk svik; likevel, juridisk hadde de ikke brutt loven. Liste over navn på kvinner som skulle arresteres ble forberedt før freden ble en realitet. Noen av dem ble barberte på hodet som en offentlig ydmykelse, og flere tusen ble forvist til leirer, der de ble behandlet som kriminelle og utsatt for nedverdigende tester.

Etter Berlinmurens fall var det mange som levde i skyggen av fortiden. Ragnhild var en av mange som søkte etter sine tyske røtter, ofte til ingen nytte. Brutaliteten de ble utsatt for har gjort at mange av kvinnene aldri kom over opplevelsene de hadde under og etter krigen.

Hjemmesituasjonen til mange av kvinnene var preget av aggressive holdninger fra samfunnet. Ingen av dem ønsket å svikte fedrelandet; de hadde bare mistet sine hjerter til feil menn. Denne stigmatiseringen har hengt ved dem hele livet - et merkesyke de aldri fikk mulighet til å overvinne.

Det er på tide med en offentlig granskning av hvordan Norge behandlet disse kvinnene etter krigen. For som det fremheves i filmen, representerer dette et kapittel i vår historie som må konfronteres. Det groteske i at kvinner ble straffet for å ha elsket i en tid med umenneskelig vold, er en skamplett som trenger belysning. Det norske samfunnet må ta ansvar for å bringe fram sannheten, ellers vil vi aldri kunne reparere de dype sår som fortsatt finnes blant de etterlatte.