Mine beste minner fra foreldrerollen inkluderer those lørdagskvelder med bena på bordet, en stor skål med chips, og en Mario-spillopplevelse på TV. Enten det var gokartkjøring eller epic dueller mot karakterer som Mega Man og Charizard, skapte denne tiden magiske stunder.

Som far har jeg alltid ønsket å overføre min egen kultur, hvor Mario har spilt en viktig rolle. Nå fyller han 40 år, og jeg føler et sterkt bånd til denne figuren som har vært med meg gjennom hele oppveksten.

Men min datter har egne prioriteter; hun foretrekker Miku over Mario. En vocaloid, ifølge henne. For sønnen min ville det eneste alternativet for å fange interessen hans vært å se Mario som en skin i Fortnite.

Det er viktig for meg at de velger sin egen vei, akkurat som jeg måtte gjøre som barn. Jeg følte meg ofte litt utenfor, til min egen frustrasjon. Jeg elsket mennesker, men ble sårbar i store grupper.

Hjemme fant jeg roen i spillverdenene som Mario til alt annet. Spillene som ga meg muligheten til å utforske ulike universer og skape mine egne minner.

Mario lærte meg å navigere en verden som føltes tryggere. Jeg husker klart min første Mario-opplevelse: hvordan han spretter over skjermen, lyden av mynter som samles, og min første Game Over.

Mens prestasjonspresset på fotballbanen var overveldende og noen ganger smertefullt, kunne jeg spille på mine egne premisser i denne virtuelle verdenen.

Jeg er kanskje litt rar, med antydninger til ADHD, men det hindrer meg ikke i å glede meg over det jeg elsker. Jeg ser verdien i det som er usynlig.

Selv om barna mine ikke deler min kjærlighet for Mario, må jeg akseptere deres valg. De må finne sin egen lidenskap – uavhengig av hvor mye Mario-Lego eller Mario-sengetøy de har.

Kanskje de neste lørdagskveldene ikke blir med Mario, men uansett skal de plasseres i sofaen, klare med chips, og kanskje en Mario-variant på TV. Fordi denne helten har så mye å lære dem.