I en tid hvor det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa er under dramatiske endringer, må Norge finne den rette balansen mellom velferdsstatens forpliktelser og den presserende nødvendigheten av å styrke forsvarsevnen vår.

Russlands fortsatte aggresjon i Ukraina og klare signaler fra USA om at europeiske Nato-land må ta større ansvar for sin egen sikkerhet, legger betydelig press på Norske myndigheter. Dette betyr at prioriteringene i de kommende årene blir svært utfordrende.

For å illustrere alvorligheten i situasjonen: I statsbudsjettet for 2025 økte utgiftene til helserelaterte ytelser med over 20 milliarder kroner, som inkluderer uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og sykepenger. Dette er høyere enn den 19 milliarder store økningen til forsvarsbudsjettet. Denne ubalansen er på ingen måte bærekraftig hverken nå eller i fremtiden.

Norge står overfor en demografisk utvikling med en aldrende befolkning, noe som resulterer i flere pensjonister. I tillegg sliter vi med høyt sykefravær, som er bekymringsfullt sammenlignet med andre nasjoner. Spesielt alarmerende er den økende trenden av uføretrygdede, hvor hele 17 personer registreres som uføre hver dag.

Regjeringens innstramminger på innleieregler og midlertidige ansettelser har økt antallet mennesker som står utenfor arbeidslivet. Dette tapet av arbeidskraft er kritisk, spesielt når vi vurderer behovet for å styrke både Forsvaret og det omkringliggende industrimiljøet som leverer materiell og tjenester til forsvaret.

For å ruste opp forsvarsevnen må Norge øke investeringene i Forsvaret. En styrking er ikke lenger valgfri, men en nødvendighet. Det vil kreve en omprioritering av ressurser, både i budsjettet og når det gjelder arbeidskraft. Med tanke på at flere må inkluderes i arbeidslivet for å bygge et sterkt forsvar, er det avgjørende å adressere de mange som i dag mottar støtte i stedet for å bidra med arbeidskraft.

Forsvarsindustrien sliter nå med mangel på kvalifisert arbeidskraft. Ingeniører, teknisk personell og spesialister er i knaphet. Når tusenvis står utenfor arbeidslivet, mister vi ikke bare ressurser, men vi svekker vår evne til å opprettholde et effektivt forsvar. Hver enkelt person som kunne ha vært i arbeid, men som i stedet mottar trygd, representerer en tapt mulighet for å styrke landet vårt militært.

For at Norge både skal opprettholde en generøs velferdsstat og styrke forsvarsevnen, må arbeidslinjen nøye vurderes. Flere må inntas i arbeidslivet, og færre må ende opp på langvarige helserelaterte ytelser. Dette handler ikke om å svekke velferdsstatens nødvendighet, men om å sikre at midlene brukes hvor de virkelig trengs.

I tillegg må arbeidslivet bli mer tilpasset for de med varierende arbeidsevne. Dette inkluderer målrettede tiltak for å hjelpe dem som er uten arbeid, slik at det blir økonomisk attraktivt å kombinere sosial støtte med arbeidsinntekt.

Norge står nå ved et kritisk veiskille. Det er viktig å balansere velferdsstatens tidligere forpliktelser med dagens sikkerhetspolitiske realiteter. Styrking av arbeidslinjen og inkludering av flere i arbeidslivet vil bidra til å frigjøre ressurser som er nødvendige for vårt forsvar. Ved å redusere velferdsutgifter gjennom økt arbeidsdeltakelse, kan vi tilføre menneskelige og økonomiske ressurser til forsvarssektoren uten å svekke velferdsstatens kjerneverdier.

Å håndtere disse utfordringene effektivt nå vil ikke bare være en investering i vår økonomiske framtid, men også et kritisk steg mot å sikre et trygt og velfungerende samfunn for fremtidige generasjoner.