Denne artikkelen gir et innblikk i livet til de internflyktningene i Ukraina som har blitt rammet av krigens grusomheter. Anna Volkova (29) og Liudmyla Haber (48) er to mødre som har mistet mye, men likevel kjemper for en bedre fremtid for sine barn. Begge har flyktet fra områder i øst-Ukraina, nært frontlinjen, og bor nå under vanskelige forhold i Kharkiv, Ukrainas nest største by.

Anna og Liudmyla beskriver hvordan deres barn har blitt vitne til krigens brutalitet. Liudmylas sønn, Viktor (13), har utviklet evnen til å skille mellom lydene av ulike våpen. "Sønnen min vet altfor mye om krig. Han kan fortelle meg hvilket våpen som ble brukt etter et lydangrep," sier Liudmyla mens hun forteller om de vanskelige dagene.

Med rundt fire millioner internflyktninger i landet, står Ukraina overfor en humanitær krise. Mange av disse flyktningene bor i overfylte studenthjem og midlertidige senter, uten mulighet for å leie ordentlige boliger.

"Det var helt uutholdelig. Vi levde i konstant frykt, spesielt med ansvar for et barn," forteller Liudmyla om livet under okkupasjonen av byen Kupyansk, hvor hun og Viktor bodde før de ble evakuert.

Flere familier har opplevd liknende skjebner. Mohammad, en 50-åring fra Mariupol, mistet alt da byen hans ble bombet. Nå bor han med sin familie i et av senterne i Kharkiv, hvor de lever under konstant trussel fra russiske angrep. "Hver natt våkner vi av alarmene, og frykten for at vi skal miste mer er alltid til stede," sier han.

Frykten for angrep har også rammet barns utdanning. Mange skoler har blitt ødelagt, og det er etablert såkalte 'trygge skoler' som holder undervisning i tilfluktsrom. Likevel er kapasiteten begrenset, med anslag om at 110 000 barn i skolealder lever i Kharkiv, hvor mange av dem følger undervisning via internett.

I denne forvirrende og usikre hverdagen har organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Swiss Church Aid gjort en stor innsats for å gi støtte til de som trenger det mest. Det psykososiale programmet "Line of Life" hjelper spesielt kvinner med å bearbeide traumer og bygge fellesskap.

Anna, som har mistet ektemannen i krigen, kjemper for å få utbetalt krigserstatning for å kunne forsørge barna sine. "Det er en evig kamp. Hver uke må jeg innom kontorene for å levere dokumenter," sier hun.

Til tross for de grusomme omstendighetene, har disse kvinnene og deres familier vist en utrolig styrke og motstandskraft. "Vi håper på fred. Vi ønsker å kunne vende tilbake til et trygt liv," sier Liudmyla.

Når natten faller på og alarmene går, deler de historier og drømmer om en fremtid uten krig, hvor barna kan vokse opp i trygghet og harmoni.