Det er en utbredt oppfatning at Karl Marx’ filosofi om proletariatets diktatur skaper forvirring om hva sosialisme egentlig bør være. Den opprinnelige ideen var å bryte ned borgerlige strukturer og skape likhet og rettferdighet. I dag kan vi imidlertid stille spørsmål ved om denne utdaterte tankegangen har fått fotfeste i det norske politiske landskapet, under ledelse av Jonas Gahr Støre.

Regjeringen synes å ta skritt mot en stadig mer statlig dominert økonomi, hvor private aktører presses ut av essensielle tjenester som barnehager, helsevesen og eldreomsorg. Kritikerne hevder at dette ikke handler om samfunnsforbedringer, men snarere om å utvide statens makt og tilstedeværelse. Dette kan gi grobunn for ineffektivitet og manglende innovasjon, som vi kan observere i flere offentlige sektorer.

Tenk bare på hvordan ventetiden i offentlige instanser, som jernbanen, kan være en direkte følge av statlig overstyring. Når staten tar kontroll over for mange områder, risikerer vi å skape mer kaos enn orden, noe som rammer vanlige borgere. Dette kan sammenlignes med erfaringene fra land hvor lignende ideologier har blitt implementert og har ført til nasjonal utarming.

Vi må også se på den akademiske arven fra 70-tallets AKP (m-l)-bevegelse, som satte Marx’ ideer på agendaen og gav dem en plattform i det norske samfunnet. Den romantiske oppfatningen av proletariatets diktatur som en ønskverdig tilstand er langt fra virkeligheten som folk opplever i dag. Det er tydelig at denne ideologien fortsatt har dybe røtter, spesielt innenfor hvite krager i politiske embeder, som fortsetter å forme dagens debatter.

Ideen om "fra enhver etter evne, til enhver etter behov" har funnet gjenklang blant politikere som ønsker mer offentlig kontroll, noe som i verste fall kan skape en uheldig oppfatning av de rike som folkefiender. Dette fører til en kraftig omfordeling av ressursene, som igjen kan hemme veksten i privat sektor – en sektor som historisk har drevet innovasjon og velstand i Norge.

Folk må forstå at selv i sin mildere, sosialdemokratiske form, er overstyring og overbeskatning metoder som kan forsinke fremgang og økonomisk utvikling. Selv i et velferdssamfunn som Norge, er det essensielt å opprettholde balansen mellom det offentlige og private. Ved å gjenkjenne de farene som ligger i en unødvendig sterk stat, kan vi forhindre at landets venstreside havner i samme felle som tidligere kommunistiske regimer.

Vi må derfor ta et skritt tilbake og parkere de utdaterte ideene fra fortiden, og i stedet åpne opp for nytenkning. La oss frigjøre debatten fra de gamle dogmene og i stedet fokusere på innovative løsninger som virkelig kan drive Norge fremover. For å bygge et bedre samfunn er det nødvendig å distansere seg fra den uheldige retningen som kan lede oss mot en politisk katastrofe.

Vi har muligheten til å bygge et mer rettferdig og bærekraftig samfunn, men dette krever en avgjørende debatt om hvilken vei vi skal ta.