Politikerne i Norge står overfor en kritisk utfordring: mangel på arbeidskraft. Mens det blir stadig flere eldre, er det en nedadgående trend i antallet ansatte i arbeidsfør alder.

SVs landsmøte er rett rundt hjørnet, men det ser ut til at partiet ikke er klare til å ta tak i denne virkeligheten. Dette kan svekke grepet deres på både politiske ambisjoner og valgprogram.

Det kan være lett å lage et budsjett, men det å skaffe nok folk til å dekke behovene i helsevesenet, skolen og andre viktige sektorer er en langt mer kompleks oppgave.

Som følge av befolkningsutviklingen har flere instanser, inkludert Nav, SSB og ulike ekspertutvalg, advart om de kommende utfordringene. Allereede nå merker vi bemanningsmangel i det offentlige, noe som fører til budsjettkonflikter og høyere lønninger, med konsekvenser for kommuner og helsevesen.

Debatter om fremtidige løsninger i Kristiansund og skolestruktur i Lom viser bare hvor kritisk situasjonen er.

Mens Oljefondet har gjort økonomiske prioriteringer noe enklere, kan vi ikke kjøpe arbeidskraft. Utfordringen med å bestemme hvor folk skal arbeide har blitt langt mer kompleks. SV vil gjerne ha flere ansatte i helsevesenet, utdanning, grønn industri og forsvar, men uten å ville prioritere mellom disse sektorene.

I løpet av landsmøtet roper SV ut om nødvendigheten av å utvide velferdsstaten, ettersom dagens ansatte ikke kan jobbe raskere eller bedre. Men partiet skylder velgerne å vise hvor mange flere ansatte disse planene egentlig krever, og hvor disse ressursene vil komme fra.

SV har alltid hatt en ambisiøs agenda for arbeidslivet, med mål om å kutte antallet ansatte i oljeindustrien og øke innvandringen for å opprettholde arbeidsstyrken. Mens det er beundringsverdig at partiet ønsker å øke yrkesdeltakelsen, står de overfor realiteten som stadig vekk har vist seg vanskelig å håndtere i praksis. I tillegg er det en bekymring at kuttene i arbeidstiden kan føre til ytterligere press på bemanningsbehovet.

Fremover vil det være avgjørende for alle partier, inkludert SV, å prioritere bruken av arbeidskraft i helse, omsorg og utdanning. Spørsmålet om bemanningsnormer for skolefritidsordningen diskuteres også, med partiledelsen som ønsker å fjerne dette fra programmet. Det er stadig vurderinger om gratis SFO, spørsmål som har blitt stilt siden i fjor.

Det har blitt sagt at dette er en direkte økonomisk belastning når ikke bemanningen er tilstrekkelig. Det er en reell bekymring når man utvider gratis tilbud til flere klasser uten å sikre nok ansatte.

Til tross for SVs sterke tro på en nøye utformet velferdsstat, er det nødvendig å konfrontere den økonomiske virkeligheten der en utvidelse av statlige tjenester vil kreve en betydelig økning i finansiell støtte. Det krever en ærlig vurdering av hva som er realistisk og hva som er idealistisk.

Debatten innad i SV har lenge vært i bevegelse mellom prinsipper og pragmatisme. Det er tydelig at den nåværende ledelsen, under Kirsti Bergstø, har en utfordrende oppgave med å navigere partiet gjennom disse konfliktene. I noen saker har delte meninger ført til stridigheter, noe som blir tydelig under landsmøtene.

Ved neste valg står SV overfor utfordringen med å tiltrekke seg velgere, samtidig som de har muligheten til å heve stemmer ved å være tydelige på hva de ønsker å oppnå. Det blir spennende å se hvordan de vil takle denne utfordringen og bygge en sterkere tilknytning til realitetene folk står overfor. SVs fremtid henger i balanse - vil de greie å skaffe nok folk til å realisere sine ambisjoner?