Sabrina Carpenter, den 25 år gamle superstjernen, har tatt et kontroversielt valg ved å nekte presse og fotografer tilgang til hennes konsert i Norge. Dette skjer på hennes «Short n' Sweet Tour», som i dag, søndag, finner sted i Unity Arena på Fornebu, et arrangement som har tiltrukket seg enorm oppmerksomhet fra fans, med 25.000 billetter revet bort på minutter.

Men pressen har ikke fått lov til å dekke konserten slik de pleier, med tildelte plasser for anmeldere og fotografer. I motsatt ende har vi artister som Olivia Rodrigo, som tidligere i år slapp til pressen under sin konsert i samme arena, noe som skaper en krass kontrast.

Carpenter, som har 45 millioner følgere på Instagram, synes å følge en trend der artister ønsker å kontrollere bildet av seg selv, uten innblanding fra medier. Trygve Aas Olsen, ekspert på journalistikk, advarer mot denne utviklingen. Han mener at det ikke bare svekker pressefriheten, men også journalistenes muligheter til å gi objektive anmeldelser.

«Det er trist for både pressefriheten og for oppdraget journalistikken skal ha i å fortelle om det som skjer i verden», sier Cicilie S. Andersen, leder i Pressefotografenes klubb, som også bemerker at dette er en sjelden praksis. Pressens rolle som vaktbikkje i samfunnet kan bli utfordret når artister tar kontroll over mediedekningen av sine egne konserter.

Irsk presse har allerede rapportert om liknende problemstillinger, der kritikere som ønsket å anmelde Carpenters konserter også ble møtt med avslag. Dette reiser spørsmålet: Bør artister fortsatt gi presseadgang til konsertene? Eller handler det om å verne om sitt eget image i en stadig mer digitalisert verden?

Dersom man ser på anmeldelsene fra Carpenters konserter så langt, kan man konkludere med at hun fortsatt har oppbakking fra kritikere, med høyeste karakter fra aviser som The Guardian og The Independent. Men er presseadgang en nødvendighet for å opprettholde et sunt kritiske landskap?

Journalistikken står overfor store endringer når flere artister velger å ignorere pressen. Det stiller spørsmål ved hva fremtiden bringer for kulturjournalistikk, og om det til syvende og sist er publikum som vil lide konsekvensene av dette skiftet. Kan vi fortsatt stole på medier, eller er vi i ferd med å ende opp med en verden der PR-dominerte bilder er det eneste som eksisterer?