(Finnmark): I oktober 1944 frigjorde sovjetiske styrker deler av Øst-Finnmark, men flere ledende norske forskere argumenterer nå for at det snarere var en okkupasjon enn en frigjøring. Samtidig reiser det seg spørsmål om de mange russiske minnesmerkene som har blitt reist i Finnmark de senere år, og hva hensikten med disse virkelig er.

Den 18. oktober 1944 krysset en multietnisk Røde Armé, med soldater fra Ukraina og andre deler av det daværende Sovjetunionen, grensen ved Grense Jakobselv. I ettertid har russiske myndigheter vært aktive i å markere både denne hendelsen og den russiske frigjøringsdagen 9. mai, noe som har medført en økning i russisk tilstedeværelse og aktivitet i Øst-Finnmark.

Russiske konsuler i Kirkenes og deres følge, inkludert prester fra den russisk-ortodokse kirke og barnesoldater fra Yunarmiya, har ofte deltatt på disse minnesmarkeringene. Yunarmiya er en russisk barneorganisasjon opprettet for å fremme patriotisme og militærhistorie blant unge, og har blitt kritisert for å rekruttere barn til militærtjeneste.

I lys av den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina har forholdet mellom Norge og Russland blitt betydelig anstrengt. Det har vært en tydelig skillelinje i minnemarkeringene etter at Russland innledet sin invasjon av Ukraina, noe som har ført til at den russiske delen av seremoniene har blitt mer isolert med fokus på russian symbolism.

Ifølge estimater har Russland mistet over 70.000 soldater i konflikten med Ukraina, noe som har en spesiell betydning for den russiske befolkningen, særlig i områdene rundt Murmansk, som grenser til Norge. Rekruttering fra dette området har vært høy, og mange unge menn har forsøkt å rømme fra Russland for å unngå å bli sendt til krigen.

Det finnes også en bekymring for Putins retorikk om en ny verdensorden, der Russland har posisjonert seg som en motstander av det de beskriver som en vestlig hegemoni. Dette har skapt uro ikke bare innenfor Norges grenser, men også i hele regionen.

Den russiske minnesmerkepolitikken er ikke bare en lokal affære; den reflekterer en aggressiv utenrikspolitikk som forsøker å etablere Russlands historiske fortelling i naboland. Det finnes en frykt for at slike minnesmerker kan brukes til å rettferdiggjøre fremtidige militære handlinger og etablere en symbolsk tilknytning mellom Russland og de områdene de ønsker å påvirke.

I Finnmark har russisk propaganda allerede gjort seg gjeldende, og det finnes en voksende motstand mot dette narrativet. Forskere og historikere peker på nødvendigheten av å motvirke en slik propagandapolitikk og understreker at man ikke kan akseptere at historien blir forvrengt. Det er viktig å anerkjenne historien om norske partisaner i kampen mot nazismen, samtidig som man er kritisk til hvordan Russland forsøker å omformulere denne historien til sin fordel.

Det bor over 65.000 ukrainere i Norge i dag, mange av dem flyktninger fra krigen som har kostet så mange liv på begge sider. Sympati for Ukraina har også manifestert seg gjennom protester i Finnmark, hvor innbyggerne aktivt har uttrykt sitt aversjon mot Putins regime og krigføring. En synlig protest har vært en gul og blå bil, alltid parkert på sentrale steder, med budskapet 'STOP WAR STOP PUTIN'. Dette vitner om den vilje og det engasjementet som finnes hos befolkningen for å stå opp mot krig og brutalitet.

Folkemøter og diskusjoner i regionen rundt disse temaene har ført til en økt bevissthet om Russlands historiske og nåværende politikk, og det er avgjørende at innebyggerne i Finnmark og resten av Norge forblir våkne overfor de skjulte agendaene som kan finnes bak symboler og minner. Det er ikke bare lokalhistorie, men en del av et større geopolitisk bilde som krever vår oppmerksomhet.