(Bergensavisen): – Nok en helvetes natt, klager Anne Berit Søvik. Hun åpner døren til leiligheten sin med et tungt sukk og viser oss en video fra tidlig morgen, hvor festlighetene raserer utenfor hjemmet hennes. Søvik, som har en vakker leilighet sentralt plassert, er dessverre nabo til en av Bergens mest populære festplasser i Vågsbunnen.

Utsikten fra hennes vindu inkluderer bakgården til Korskirken og Hollendergaten, der hun konstant er vitne til bråk og rusrelaterte aktiviteter.

– Dette er et mareritt, sier hun. – Det er alltid støy.

Søvik har hatt leiligheten siden 1990, og de siste årene har hun investert nesten 400.000 kroner i lydisolerte vinduer og en spesialbygd lydisolert ytterdør for å finne ro i sitt eget hjem. Hun har fått installert topp moderne vinduer med tre lag, som krever flere personer for å bære opp i leiligheten.

Selv om støyen fra gaten har blitt redusert til de høyeste skrikene, har hun ikke tatt hensyn til soverommet sitt, som fortsatt har uisolerte vinduer. Resultatet? Søvnmangel. – Jeg sover i snitt bare to til tre timer i døgnet, noe som er altfor lite. Jeg vet at det vil komme støy, så jeg ligger der og venter på det neste høye ropet.

Søvik har ikke råderett til å bruke enda mer penger på lydisolasjon til soveromsdør, noe som har ført til en tilstand av konstant frustrasjon og angst.

Hun ytrer en sterk frustrasjon over manglende polititjeneste og foreslår at sentrum burde ha bedre tilbud for rusavhengige, langt unna hennes egne nabolag, for å redusere problemet.

Skepsisen til Kirkens Bymisjon, som tilbyr hjelp til rusavhengige i området, er også stor. Søvik, som er bekymret for at initiativene trekker flere rusavhengige til Vågsbunnen, er ikke alene om sine synspunkter; flere andre organisasjoner understreker også dette overfor Bergen kommune.

I tillegg til Søviks bekymringer, forteller handelstanden i nærområdet om hvordan maten serveres og distribueres til rusmiljøet, noe som skaper enda mer utfordringer for de som bor i området. Beboerforeningen Lille Øvregaten Vel ønsker forbud mot utdeling av mat foran Korskirken, og ønsker at maten skal distribueres et annet sted.

Arne Liljedahl Lynngård fra Kirkens Bymisjon prøver å dempe kritikken. Han forklarer at de ikke har mange tilgjengelige tilbud i Vågsbunnen og at det er viktig å innse at lokalsamfunnet trenger mer robust støtte. Lynngård fremhever at det bør etableres sikkert innendørsområder for rusmiddelbruk, langt fra beboelsene.

Tilbake i leiligheten til Anne Berit er det en konstant påminnelse om situasjonens alvor - ut på balkongen ser hun en ung mann totalt nedbrutt på fortauet under. – Det er et vanlig syn, sier hun.

Konfrontasjoner med rusavhengige i området har ført til potensielt farlige situasjoner for henne, og hun byr på vitnesbyrd om hvordan hun har måttet kjempe for å få tilgang til sitt eget hjem. Til tross for forslag om å flytte for å få ro, er hun fast bestemt på å bli, selv om det påfører henne store økonomiske tap.

– Jeg har mistet troen for lenge siden, sier hun med en stemme fylt av opprør. – Politikerne har lovet forandringer i 15-20 år, men situasjonen har bare blitt verre. Men jeg har ingen planer om å gi opp, avslutter Søvik med styrken av en kvinne som er mer enn bare et offer.