Innlandet har nylig innført et kontroversielt forbud mot bruk av eksklusive russe-symboler og effekter. Dette tiltaket har blitt begrunnet med at det bidrar til mobbing og er i strid med opplæringsloven. Men hva innebærer dette for godt skolemiljø? Russegruppene er under stort press, og mange mener at deres tradisjoner er i ferd med å bli demonisert.

Debatten raser: Rektorene i Innlandet ønsker å løse problemet med ekskludering gjennom samtale og dialog, men mange er skeptiske med god grunn; rapporter viser at slike tilnærminger ofte har feilet de siste 10 årene. Spørsmålet mange stiller seg er: Vil dialog virkelig være tilstrekkelig, eller er det på tide å innse at hardere tiltak kan være nødvendige?

For å sette dette i perspektiv, la oss tenke over parallellen med eksisterende lover om fartsgrenser og narkotika: Ville vi redusert antall ulykker eller rusmisbruk ved å fjerne lovene og heller snakke om problemet? De fleste ville sagt nei. Et tydelig forbud er derfor et vesentlig verktøy for å skape en ramme der effektiv dialog kan finne sted.

I tillegg har Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun offentlig oppfordret alle skoler til å innføre lignende forbud mot eksklusive russeklær, og hun har understreket at lovverket må følges. Når så betydningsfulle politikere tar en så klar holdning, står rektorene overfor en moralsk og juridisk dilemma.

Forskning viser at ungdommer som blir ekskludert eller mobbet opplever reelle symptom på sosial smerte, noe som kan føre til nedstemthet og svekket selvbilde. Det er veldokumentert at hjernen reagerer på mobbing på lik måte uavhengig av personlighet. Kritikere av forbudet hevder at det begrenser elevers ytringsfrihet, men ytringsfriheten er ikke absolutt. Skoler håndhever allerede et rammeverk for atferd; uhøflighet og trakassering får konsekvenser. Hvorfor skulle ikke også regulering av russe-symboler falle inn under det samme rammeverket?

Det er også verdt å merke seg at dette forbudet er en av de enkleste å håndheve, siden det gjelder klare kriterier og gjenstander som er ment å være synlige. Likevel har enkelte rektorer ønsket å finne smutthull i vedtaket, noe som har skapt forvirring og usikkerhet. Nå gir den politiske ledelsen tydelige retningslinjer for at dette forbudet faktisk skal håndheves.

Det er et viktig poeng at vedtaket om forbudet er støttet av solid vitenskapelig forskning og relevant jus. Når vi står overfor en tilstand der ekskludering griper inn i skolemiljøet, bør vi spørre oss selv: Hva slags verdier ønsker vi at våre ungdommer skal ta med seg videre? Er dette et spørsmål om utdanning, eller er det en snikende form for kontroll og angrep på ungdomskulturen? EN SÅR BARNEHAGE-AVSTAND MELLOM RUSSEMAKKERNE OG REKTORER KAN KOSTE UNGDOMMENE MYE.

Det er på høy tid at vi får en seriøs debatt om denne problematikken. Kan vi finne en balanse mellom diagnose og behandling, eller vil vi bare fortsette med halvhjertede løsninger? Dette forbudet kan bli en åpenbaring eller en katastrofe, avhengig av hvordan det håndheves og hvordan det påvirker de unge som nettopp nå definerer sin identitet.