Det har oppstått stor medieoppmerksomhet rundt flyttingen av den utviklingshemmede Marita, som ble filmet mens hun ble flyttet fra sitt barndomshjem i Herøy. Faren hennes, Bjarte Myklebust, dokumenterte hendelsen med mobiltelefonen, og reaksjonene har vært sterke både blant offentligheten og eksperter.

– Utifra hva vi ser i videoen, ser det ut til at Marita ikke ønsket å flytte, sier sivilombud Hanne Harlem til VG. Hunter videre på situationen ved å si at det er lett å forstå den fortvilelsen familien måtte føle. Kommunedirektør Trond Arne Rossi Aglen fra Herøy kommune har også uttrykt sin bekymring for Maritas helse og trivsel under flyttingen.

Maritas første flytting skjedde høsten 2021, og hun ble plassert i en sokkelleilighet i et bofellesskap som viste seg å være en belastning for hennes fysiske og psykiske helse. En tilsynsrapport fra Statsforvalteren avdekket at Maritas helse hadde forverret seg i løpet av denne perioden. Resultatet ble en ny flytting til Toten i 2023, 45 mil unna, der hun nå bor under oppsyn av den private tjenesteleverandøren Ecura.

Familien mener at flyttingene har skjedd mot Maritas vilje. – Vergeloven gir ikke vergen lov til å samtykke til at Marita utsettes for tvang, poengterer Bjarte. Han stiller spørsmål ved hvorfor ikke foreldrene ble innrullet i prosessen, spesielt når det gjelder avgjørelser som påvirker Maritas liv.

Til tross for påstandene fra familien, forsvarte kommunen sine handlinger ved å si at både flyttingene var frivillige. En påstand foreldrene har avvist sterkt, og de har gått til Statsforvalteren med klager om at deres rettigheter som pårørende ikke har blitt respektert.

Videre har sivilombudet kritisert Statsforvalterens saksbehandling og påpekt at det er nødvendig for kommunen å ta hensyn til Maritas ønsker og familieinnflytelse i fremtidige beslutninger. – En kommune bør tåle mye fra pårørende, understreker Harlem.

Det har også vært diskusjoner om muligheten for at Marita kan bli flyttet igjen, nå til Ålesund. Dette ville i så fall bli hennes tredje flytting på tre år, noe som har fått moren Sonja Hjelmeseth til å uttrykke stor bekymring. – Hun har ikke familie eller nettverk i Ålesund. Det ville i prinsippet vært som å flytte på nytt til Toten; bare fargevalget på veggene ville endret seg.

Diskusjonen om Marita's situasjon setter fokus på eldre og utviklingshemmedes rettigheter generelt, og hvor viktig det er å høre på deres ønsker i slike situasjoner. Sakens videre utvikling vil bli fulgt nøye, og det er mange som krever mer oppmerksomhet rundt lovgivningen som omhandler brukermedvirkning.