Verden står overfor et dramatisk skifte i miljøpolitikken, ikke bare i Norge, men globalt. Dette paradigmeskiftet, drevet av Paris-avtalen fra 2015, setter søkelyset på virkeligheten bak såkalte "grønne løsninger". Mange av de tiltakene som er ansett som bærekraftige, viser seg ikke alltid å være løsninger, men skaper dype utfordringer som må adresseres.

Begrepet «bærekraft» har blitt en tom frase, og mens vi diskuterer vindkraft, solenergi, hydrogen og andre energiressurser, er det klart at det er voksende konflikt om disse ressursene. Militære og sikkerhetspolitiske faktorer spiller også en rolle, og det er et presserende behov for å revurdere hva som faktisk er bærekraftig.

I Norge har regjeringen fokusert på batterifabrikker og havvind. Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiets leder, har gjort dette til kjernen i deres klimapolitikk. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg introduserte begrepet «miljøindustrielle kompleks», som henviser til en allianse av miljøorganisasjoner og selskaper som søker subsidier på bekostning av reell miljøbeskyttelse. Samtidig står Norge overfor en utfordring i å øke energiproduksjonen drastisk; estimerte 40 TWh må tilføres innen 2030, men er havvind en realistisk løsning?

Bellona, et viktig miljøverninitiativ, har også spilt en betydelig rolle i denne debatten. Organisasjonen har hevdet at naturvernere som står imot det grønne skiftet utgjør en hindring for fremdrift. Med norske skattepenger som går til skakkjørte energiselskaper, er det et klart behov for å revurdere prioriteringer og tiltak i klimapolitikken.

Det teoretiske rammeverket, inspirert av Karl Poppers kritiske rasjonalisme og Thomas Kuhns idé om paradigmeskifter, kan hjelpe oss å forstå kompleksiteten i denne debatten. Vi står overfor en tid der vi må stille spørsmål ved hva vi anser som vitenskapelig gyldige grønne løsninger, og vi må kritisk vurdere energikilder med tanke på deres virkelige bærekraft og effektivitet. EROI (Energy Return on Investment), som vurderer netto energiproduksjon kontra energikostnader, viser at kjernekraft er langt mer effektiv enn både vind og sol.

Både Tyskland og Sverige har gått gjennom egne feilskjær med sine energipolitikker. Tyskland, til tross for massive investeringer i fornybare energikilder, har sett en økning i kullforbruk og kraftpriser. Dette er et påminnelse om at politikere må være mer kritiske og realistiske i sin tilnærming for å unngå å gjenta historiske feil.

For Norge betyr dette at vi snart må rekne med å ta en kikk på kjernekraft som en realitet; dette kunne ha vært en del av vårt energilandskap for lenge siden. Historien om Norges muligheter med kjernekraft fra 2008, da mulige prosjekter ble stoppet av politiske hensyn, må revidere vårt syn på fremtidens energibehov.

I lys av dette er vi på vei mot et dypt paradigmeskifte i miljøpolitikken. Når nåværende virkelighet endres, må vi også endre våre tanker og beslutninger. Det kreves en ny diskusjon om hvordan Norge kan nå sine klimamål frem mot 2050, med bærekraft som en reell og målbar forpliktelse.