En ny bok skrevet av to professorer fra Princeton-universitetet har skapt massiv debatt i USA. De konkluderer med at samfunnsnedstengningen under pandemien ikke hadde den ønskede effekten. Forfatterne, Stephen Macedo og Frances Lee, analyserer dødelighetstallene i ulike stater og finner ingen signifikante forskjeller mellom de statene som implementerte strenge lockdown-regler og de med minimale smitteverntiltak.

Det blir fremhevet at forskjellene i dødelighet først begynte å vise seg da vaksinene ble tilgjengelig. Dette reiser spørsmål ved hvor effektive nedstengningene egentlig var på et samfunnsnivå. Å beskytte enkeltpersoner er én ting, men det er også viktig å hindre spredning av viruset i samfunnet.

Professor Macedo understreker at en tredjedel av de som jobbet under nedstengningen ble betraktet som kritiske for å opprettholde samfunnets funksjoner. "Hvordan kunne man forvente å stenge ned hele økonomien når mange fortsatt måtte jobbe for å sikre at livsnødvendige tjenester fungerte?" spør han.

Et annet viktig poeng som trekkes frem av professor Lee, er hvorvidt det faktisk ble gjort nok for å beskytte de mest sårbare, som beboere på sykehjem. "Det er ingen nytte i å stenge skolene og holde ungdommene hjemme hvis man ikke kan forhindre at de som er mest utsatt, blir smittet. Dette er der fokuset burde vært," påpeker hun.

Boken kritiserer også hvordan myndigheter og medier håndterte informasjonen om viruset. Det påstås at frykten for viruset ble overdrevet av både vitenskapsmiljøer og media. Kritiske stemmer ble tidvis ignorert eller til og med stilt spørsmål ved, noe som igjen hindret en åpen debatt om tiltakene. Spesielt ble det pekt på at mange av tiltaksstrategiene som ble implementert, ikke hadde vitenskapelig støtte, og i noen tilfeller til og med viste seg å ha negative effekter.

De enorme økonomiske kostnadene av pandemihåndteringen er også en del av debatten. Ifølge Macedo og Lee utgjorde støttetiltakene i USA i 2020 et beløp som kan sammenlignes med New Deal og støttepakker etter finanskrisen, men bare en liten prosentandel gikk til helseformål. Denne økonomiske helsen kostet også menneskeliv, spesielt blant unge mennesker og barn.

I Norden, som har sine egne problemstillinger, ble det også påpekt at Sveriges strategi under pandemien etter hvert fikk mer aksept. FHI uttalte senere at den svenske tilnærmingen kunne ha vært mer hensiktsmessig enn først antatt.

Professor Egil Matsen, som ledet den norske koronakommisjonen, uttrykker at det er interessant å vurdere hvordan resultatene fra USA kan overføres til Norge. Selv om man kan påpeke likhetene i tilnærmingen, må man også anerkjenne at USA hadde en høyere dødelighet sammenlignet med Norge, selv når man justerte for vaksinasjonsrate.

Matsen advarer mot å dra for enkle paralleller mellom norske og amerikanske forhold, men antyder at de erfaringene som ble gjort under pandemien kan være verdifulle for fremtidige håndteringer av smittsomme sykdommer. Så hva kan vi lære av dette? Det er klart at diskusjonen rundt lærdommene fra pandemien er langt fra over, og at debatten om minimalt inngripende tiltak motvern mot de mest utsatte befolkningsgruppene vil fortsette.