Når jeg ser tilbake på barndommen, var det sportene som fanget meg mest, spesielt skøyter og ski. På den tiden fikk vi alt gjennom radioen. Jeg husker fortsatt min Radionette-radio, hvor jeg satt med øret tett inntil, bare ti centimeter fra høyttaleren. Det var aldri stille da jeg lyttet. Sendingene kom ofte fra utlandet, og jeg ble som en spion i egen stue. I Taraldsvik satt jeg, en liten gutt på åtte eller ni år, med vidåpne øyne og ører, som hang på hver en kommentar fra kommentatoren.

Jeg hadde nettopp begynt å skate selv, og sammen med kameratene lekte vi at vi var verdens beste skøyteløpere. Drømmen var å få panserskøyter, akkurat som de store gutta. På den tiden var vi fortsatt i våre tidlige skøytekarrierer, kanskje utstyrt med litt for små skøyter eller på skrå skatebaner.

Det fantes mange helter, men spesielt én rørte mitt lille nordnorske hjerte. Jeg hørte de voksne si: - Nils Aaness er en av våre egne.

Denne setningen festet seg i hodet mitt som lim. Jeg visste kanskje ikke så mye om skøytesporten – femhundre eller titusen meter, poengsystemer og alt det der, men da Nils Aaness ble Europamester i 1963, var jubelen høy i stua vår. Det var min første helt, en ekte nordnorsk legende, og han ble formidlet til meg gjennom en liten radio i Taraldsvik. Utvilsomt var han ikke den første vinterhelten fra nord, men han var min første, min egen.

Nils Aaness ble født den 31. januar 1936 i Haugsnes ved Andenes. Han ble Europamester i 1963, og samme sesong tok han bronse i VM. I tillegg satte han verdensrekord i sammenlagt og deltok i to OL. Hans karriere startet virkelig å ta fart under en kalottlandskamp i Narvik i 1958. Det er sagt at denne kampen var nøkkelen til hans gjennombrudd.

Den 24. desember 2024, mistet vi en av de virkelige store nordnorske idrettsheltene. Nils Aaness vil alltid være en del av vår idrettshistorie, og hans minne vil leve videre i hjertene til alle som elsket skøytesporten.