Den svenske kunstneren Anna Odell har gjennom hele sitt kunstnerskap vært opptatt av skeive maktforhold og hvordan personlige traumer påvirker individet og samfunnet. Hennes arbeid har ofte utforsket egne vonde erfaringer, både som pasient i psykiatrien og mobbeoffer i barndommen.

Nå er Odell aktuell med en omfattende utstilling ved Trondheim Kunstmuseum, hvor hun tar publikum med på en reise tilbake i tid. Utstillingen, som omfatter både skulpturer, installasjoner og filmer, har sin kjerne i filmen «Rekonstruktion Psyket». I denne filmen, som varer i en time, forsøker hun å gjenskape opplevelsene fra sitt opphold på et psykiatrisk sykehus for nesten 30 år siden.

En traumatisk reise

Anna Odell er en kontroversiell og kritikerrost kunstner og filmregissør. Når jeg setter meg ned i den dunkle museumsalen for å se filmen, er forventningen intens. I sin narrative tilnærming vever hun sammen iscenesatte og dokumentariske elementer for å fortelle sin sjokkerende historie. Under sykehusoppholdet utviklet den da 21-årige psykotiske pasienten en erotisk relasjon med en av de mannlige pleierne, som førte til at hun ble gravid.

Filmen formidler dette sjokkerende faktum gjennom intervjuer med tidligere pleiere og leger ved sykehuset, inkludert mannen som ble far til kunstnerens første barn. At ingen meldte forholdet, og at nesten all journalføring stoppet opp da situasjonen ble kjent, er detaljer som ryster publikum.

Odell beskriver imidlertid denne opplevelsen som en velsignelse. Barnet ble hennes redning og en inngang til et bedre liv.

En uhørt terapi

En av de mest oppsiktsvekkende delene av filmen er intervjuet med den mannlige pleieren. Vi ser Odell lytte oppmerksomt mens han skildrer sin rolle som en selvutslettende hjelpar. Han trekker direkte paralleller til både Odin og Jesus i sin beskrivelse av dette ’offeret’ han mente han måtte gjøre for å redde en syk ung kvinne. Det er vanskelig å tro hva man hører — han hevder at det ikke handlet om kjærlighet eller hans egne følelser, men om å redde et liv. Få fagfolk vil antagelig støtte hans valg om å bruke kuken som terapeutisk verktøy.

Filmen kunne kanskje blitt enda sterkere med en strammere redigering, men budskapet er uansett klart. Maktbalansen mellom voksne og barn er et tema som gjennomsyrer Odells verk.

En ny bevissthet

I utstillingen tar Odell en annen rolle i maktbalansen, hvor hun har laget vatterte skulpturer av seg selv og sin yngste sønn, samt en fotoserie hvor de interagerer med livaktige dukker. Dette undersøker den overveldende makten foreldrene har over sine barn, og hvordan barn former seg etter de voksnes ønsker.

Hun beskriver sin egen kropp som et lappverk av tekstiler, som symboliserer alle de sår og arr hun bærer fra sitt utfordrende liv. I kontrast er kroppen til hennes unge sønn teknisk hel og uten skader.

Refleksjoner rundt traumer

Det siste rommet i utstillingen viser «Havarikommisjonen» fra 2013, der hun utforsker hendelsene som førte oppholdet på sykehuset. En filmprojeksjon viser en samtale med seg selv om smerten knyttet til mobbingen hun opplevde som barn.

Prosjektet inkluderer også et bord med stoler, der møblene er grundig reparert etter å ha blitt knust. Dette kan ses som en metafor for vår evige trang til å reparere det som er ødelagt i oss.

Etter noen timer i Anna Odells intense og selvgranskende univers, sitter jeg med en følelse av fornyelse når jeg trår ut i den friske høstluften. Hennes evne til å konfrontere avmakt, trauma og relasjoner har igjen vist seg å være en kraftfull påminnelse om hvordan kunst kan fungere som helende og transformerende.