Hvem i sin fulle rett kan egentlig ønske seg en reprise av den legendariske snøvinteren i 1997? Vel, det er barnefamilier og nyetablerere som er i en desperat jakt på boliger i et utmattet boligmarked. Det sies at i nød spiser selv fanden fluer.

De nåværende tilstandene er prekære. Byggebransjen står stille. Utbyggere sitter på gjerdet og venter på bedre tider, billigere materialer og høyere boligpriser. Det er usikkert hvor lenge de vil måtte vente, spesielt med handelskrig og usikkerhet som lurer ved horisonten.

Flere boligprosjekter som er klare til å bygges, ser ikke dagens lys – uansett hvor mye kommunen kan skryte av å være i norgestoppen når det kommer til boligreguleringer, med hele 5700 regulerte boliger på Tromsøya. Disse reguleringene er stadig teoretiske så lenge de kun er dyre leilighetskomplexer som ingen har råd til.

Bruktboligmarkedet er rekordsvakt, og boligeiere sitter fortsatt på gjerdet, i påvente av prisstigning. Det som faktisk er tilgjengelig av førstegangskjøper-leiligheter blir raskt sneket opp av voksne tromsøsbuere med kapital, som ønsker å starte med hobbyhotell og Airbnb.

Kommuneplanens arealdel (KPA), et avgjørende dokument for byutvikling i Tromsø de neste årene, som er lagt ut til høring denne uken, gir ingen helhetlig strategi. I stedet er vi blitt tildelt en plan som snevrer inn mulighetene for bygging, uten å spesifisere hvilken type boliger som faktisk skal bygges. Dette resulterer i en fortsatt mangel på rimelige boliger for vanlige folk, særlig barnefamilier i etableringsfasen.

En oppsiktsvekkende utvikling har skjedd på Kvaløya, hvor administrasjonen har stått imot Statsforvalteren i diskusjoner om boligbygging. Statsforvalteren ser ut til å prioritere bevaringen av naturen, fremfor å sikre en sosialt bærekraftig boligpolitikk. I en by med høye boligpriser og akutt behov for nye boliger, synes det meningsløst å begrense utviklingsmulighetene.

Samtidig som arealplanen er inflexibel når det gjelder hvor det kan bygges, er den uheldigvis svak når det gjelder hva som faktisk bygges. Fortettingspolitikken prioriterer luksuriøse leilighetskomplekser, mens barnefamilier og førstegangsetablerere forblir ekskludert fra markedet. Det burde stilles krav om et variert boligtilbud i eksisterende områder.

Midt mellom denne forvirringen vil vi påpeke en stor uoverensstemmelse: Det er ingen god sammenheng mellom kommunens nyeste planer, KPA, og forslaget til ny skolestruktur. Eksempelvis foreslår skoleforslaget å legge ned Slettaelva skole på Kvaløysletta, mens arealplanen beskriver bydelen som en nabolagsbydel, nettopp fordi den har både skole og barnehage. Det paradokset må Politikk-gruppen ta tak i.

Det virker absurd at mens kommunen argumenterer for å legge ned skoler grunnet synkende barnetall, legges opp til en arealpolitikk som stenger barnefamiliene ute fra boligmarkedet. Hvordan skal barnetallet øke i etablerte boområder når ingen har råd til å bo der?

Det røde-grønne flertallet har snakket om behovet for rimelige boliger, men alt for lite er blitt gjort. Kommunen besitter både tomter og verktøy for å regulere boligmarkedet, men ser ikke ut til å utnytte sitt handlingsrom. Ingen smilte bredere enn de røde-grønne politikerne da denne svake arealplanen ble ligt frem.

Høyresiden har ingen bedre løsninger; deres tilnærming på boligkrisen ser ut til å omfatte bygging av store eneboliger i ensartede boområder med minimale krav til bokvalitet. Dette er ikke bærekraftig for en voksende by. Ja, vi trenger flere boliger, men ny utbygging i spredte villabebyggelser er ikke hva vanlige barnefamilier hverken trenger eller har råd til.

Tromsø trenger i stedet en variert boligmasse i hver bydel for å sikre jevn rotasjon og god aldersfordeling, noe som vil gi stabile barne- og elevtall i barnehager og skoler. I mangel på gode kommunale strategier, ser barnefamiliene på værmeldingen og begynner kanskje å håpe på at en reell snøvinter kan tvinge de eldre til å frigjøre eneboligene sine. Men det største problemet med denne “strategien” er at selv eldre eneboligeiere har det vanskelig med å finne egnet, aldersvennlig bolig i byen uten å ta opp store lån i pensjonistlivet.