Utenrikstjenesten i Norge står overfor stadig økende krav knyttet til krisehåndtering, uttaler utenriksråd Torgeir Larsen. Den nåværende situasjonen krever klarere rammer for hvordan Utenrikstjenesten skal prioritere sine ressurser og hvilke nordmenn de faktisk har ansvar for å hjelpe.

Larsen påpeker at flere nordmenn er på reise enn noen gang før, noe som fører til et pressesystem som lenge ikke har sett maken. Utenrikstjenesten er ikke bare ansvarlig for konsulær tjeneste, men også for tiltak knyttet til internasjonale kriser. Dette inkludert Evakueringer fra opsjoner som Afghanistan, Israel og Gaza har også blitt en del av deres daglige rutiner.

Med den pågående konflikten i Gaza og krigen i Ukraina, håndterer Utenrikstjenesten to store og kompliserte krisesituasjoner hvor de er dypt involvert. ”Krisehåndtering har utvilsomt blitt en større del av vårt mandat,” sier Larsen, som bemerker at behovet for politisk forankring er viktigere enn noensinne.

I rapporter fra Deloitte har det blitt påvist en jevn økning i etterspørselen etter konsulære tjenester over flere år. Utenrikstjenesten bruker årlig mellom 200 og 250 årsverk på konsulærbistand, med de fleste saker som gjelder rutinemessige tjenester som pass og nødpapirer. Men nå står de ovenfor nye dilemmaer som spørsmål om hvem som er "norsk nok" til å få bistand i en krise.

”Antallet nordmenn med utenlandsk pass i utlandet øker, og med dobbelt statsborgerskap har det blitt mer komplisert,” fortsetter Larsen. ”Dette skaper en rekke utfordringer: Hvem har rett til å forvente hjelp fra den norske staten?”

Problematikken blir enda mer kompleks når nordmenn reiser til land som har blitt frarådet av Utenrikstjenesten. Når folk beveger seg inn i risikable områder, er det ofte begrenset hjelp tilgjengelig; reiseforsikringer dekker ikke alltid de situasjonene folk havner i. ”Det står klart at vi må forholde oss til realitetene. Vi kan ikke hente folk ut av fengsel, selv ikke hjemme i Norge, så hva kan vi da gjøre i utlandet?” spør Larsen.

Det er også en klar forståelse for at de fleste nordmenn har innsikt i Utenrikstjenestens begrensninger. Imidlertid er det fremdeles hendelser fra fortiden som har avslørt at noen har urealistiske forventninger. Et av de mest minneverdige eksemplene var en norsk statsborger som klatret opp på Mount Everest uten forsikring, og som påførte seg store utgifter da redningsarbeid måtte igangsettes av privatpersoner.

”Ingen kan forvente at den norske staten dekker kostnadene for å bli reddet ut av en farlig situasjon, spesielt når man har tatt en slik sjanse uten forsikring," understreker Larsen.

Med denne økte veksten i kriser som krever intervensjon, venter Utenrikstjenesten nå tålmodig på Stortingets vurdering av en ny stortingsmelding som vil klargjøre ansvar og forpliktelser i fremtiden.