Ingeborg Dalheim har vært en stjerne i Det Norske Solistkor i hele 17 år, men nå står hun overfor en usikker fremtid etter å ha fått sin kontrakt ikke fornyet. Som selvstendig næringsdrivende opplever hun ikke kun utfordringer med inntekten, men også spørsmål om sine rettigheter i arbeidslivet.

Spørsmålet som nå er på alles lepper, er om hun er å anse som en arbeidstaker eller oppdragstaker. Denne tvisten har blitt trukket ut over to rettsrunder, og en dom fra lagmannsretten er ventet om kort tid. Kan dette bli en historisk avgjørelse som endrer spillereglene for mange i kulturlivet?

Det Norske Solistkor er anerkjent både i Norge og internasjonalt, og Dalheim har vært en sentral stemme siden 2007. Nå hevder ledelsen i koret at alderen hennes har påvirket stemmen hennes negativt, og at hun derfor ikke lenger oppfyller kravene. Men er det virkelig så enkelt, eller skjuler det seg dypere kulturelle fordommer bak?

I likhet med mange kunstnere i dag, har Dalheim valgt å fakturere for sine tjenester, noe som har gitt henne mer fleksibilitet, men samtidig har det medført at hun står uten de rettighetene en fast ansettelse vil gi henne. Som arbeidstaker ville hun hatt krav på rettigheter som overtidsbetaling, feriepenger og pensjon, samt bedre dekning ved sykdom.

Norge er preget av en kunst- og kultursektor hvor mange arbeidstakere ikke har fast ansettelse, og dette har konsekvenser for stabiliteten og livskvaliteten til mange kunstnere. For eksempel, er proffdanserne i populære TV-program som "Skal vi danse" også ofte midlertidige kontraktsarbeidere. Likevel, i teater- og operamiljøer er faste ansettelser mer normen, noe som reiser spørsmål ved hvorfor solistsangere ikke har samme beskyttelse.

Dalheim selv mener at det ligger fordommer bak påstanden om at en kvinnelig stemme over en viss alder ikke lenger har verdi. Hun har påpekt at dette er et gammeldags syn, og henviser til internasjonale undersøkelser som har vist at kvinner i kunst bransjen ofte møter diskriminering basert på alder og kjønn.

I USA har for eksempel anonyme auditioner blitt brukt for å unngå kjønnspreferanser i ansettelsesprosessen, noe som ifølge forskning fra Harvard, økte kvinneandelen i orkestre med tretti prosent. Kan det være at Ingeborg Dalheim også opplever en lignende form for aldersdiskriminering?

I lys av dette blir dommen som ventes i slutten av januar ikke bare viktig for Dalheim, men for hele kulturlivet i Norge. Den kan sette presedens for hvordan selvstendig næringsdrivende i kunstsektoren blir behandlet, og hvorvidt de får de rettighetene de fortjener.

Mens vi venter på dommen, er det viktig å reflektere over hvordan vi verdsetter kunstnere i vårt samfunn, og om vi i dag står overfor en ny bevegelse for rettighetsbeskyttelse i kulturlivet.