Innvandring til Norge: En dyr fornøyelse

Mange nordmenn har vært i sjokk og vantro over valgresultatet der Donald Trump ble president i USA, og enda flere lurer på hvordan hele 75 millioner amerikanere kunne støtte en slik kontroversiell leder.

Det er imidlertid ikke så overraskende at Trump vant, særlig når man vurderer den svake kandidaten Kamala Harris representerte, samt hvordan demokratene politikk, særlig når det gjelder økonomi og innvandring, ikke resonnerte godt nok med velgerne.

I løpet av president Bidens og visepresident Harris sin tid i Det hvite hus, kom det hele åtte millioner innvandrere til USA gjennom den sørlige grensen mot Mexico - en tre ganger høyere rate enn under Trump.

Men det mange ikke vet, er at Norge har opplevd en parallell utvikling når det kommer til innvandring. I løpet av de siste fire årene har Norge tatt imot like mange innvandrere i forhold til befolkningen som USA.

Når vi ser bort fra arbeidsinnvandrere fra Norden, EU, Storbritannia og USA, ser vi at innvandringen fra Asia, Afrika og andre deler av Europa har økt dramatisk. Blant disse grupper har innvandringen økt med hele 131.059 personer, mye av dette som følge av flyktninger fra Ukraina.

Siden 2004 har Norge tredoblet antallet innvandrere fra disse områdene, fra 217.958 til hele 681.022 i dag. Spesielt fra Afrika har innvandringen firedoblet seg, noe som resulterer i betydelige økonomiske utfordringer for samfunnet.

Kostnadene ved å ta imot innvandrere er enorme. Integrering og sysselsetting av mennesker som ofte ikke behersker norsk, og som mangler relevant utdanning, medfører store utgifter for staten og kommunene. Faktisk går hele 70% av kommunenes sosialhjelp til innvandrere.

I tillegg ser vi stadig stigende utgifter til bosetting, utdanning, språkopplæring, integreringskurs og helsetjenester for nyankomne. Dette er økonomiske belastninger som går utover øvrige kommunale tjenester.

Kriminalitetsraten har også økt, med en bekymringsfull utvikling blant innvandrerbefolkningen. Dette understreker at kostnadene for innvandring ikke bare handler om økonomi, men også om sosial stabilitet og trygghet.

Den politiske debatten rundt innvandring i Norge er intens, og Arbeiderpartiet (Ap) opplever en velgerflukt til Fremskrittspartiet (Frp), som er kjent for sin strenge innvandringspolitikk. Hvis Ap ikke gjør en grundig revisjon av sin politikk, kan de risikere å miste større innflytelse fremover.

Det er nå tegn til at Ap er i ferd med å justere sin innvandringspolitikk, men tilbakemeldingene har vært halvhjertede. Utsagn fra ledere som Tonje Brenna og Hadia Tajik har skapt en rekke kontroverser, men mangler substans i praksis.

Partileder Jonas Gahr Støre har fått spørsmål om Ap's innvandringspolitikk, men har ennå ikke adressert de konkrete bekymringene fra velgerne. Dette kan føre til ytterligere mistillit.

Det er åpenbart at velgerne ønsker ærlighet. Mange ser at den betydelige innvandringen er resultatet av en bevisst politikk, uten direkte folkelig involvering. Partiet må bestemme seg; de kan fortsette å ta imot store talenter fra fremmede land, men de må også erkjenne de kulturelle, religiøse og økonomiske utfordringene innvandringen bringer med seg.

For å gjenvinne velgernes tillit, må Ap være villige til å innrømme sine feil og utvikle en ny, sosialdemokratisk innvandringspolitikk, muligens inspirert av det danske Socialdemokratiet, som har lykkes med en dramatisk endring i sin tilnærming til innvandringen. Antallet bydeler som sliter i storbyene, og de utfordringene vi møter, krever modige og klare beslutninger fra politikerne.