I dagens samfunn, der hygiene og smittevern er viktigere enn noensinne, ser vi hvordan krav om personlig tro og klesdrakt kan bli en utfordring på utdanningsinstitusjoner som tannpleiestudiet ved Universitetet i Bergen.

Det er uforsvarlig når personlige religiøse krav truer helseforskrifter som er designet for å beskytte både pasienter og helsepersonell. Historien har vist oss, som i tilfellet til Semmelweis på 1800-tallet, at streng hygienisk praksis er avgjørende for å forebygge smittsomme sykdommer.

I tannbehandling er situasjonen spesielt kritisk. Her sprer aerosoler og spytter seg over store områder, noe som gjør det avgjørende å følge nasjonale retningslinjer om smittevern. Disse inkluderer krav om at helsepersonell skal ha bare armer fra albuen og neddekket for å sikre en grundig håndvask. Disse reglene eksisterer ikke for å diskriminere, men for at vi skal kunne opprettholde et trygt miljø for både pasienter og ansatte.

Når en student lar sine religiøse overbevisninger ta prioritet over grunnleggende hygienekrav, er det på tide å reflektere over karrierevalget. Vil vi se et neste steg der krav om kjønnssegregering i klasserommet blir en realitet? Vi har allerede sett eksempler på lignende krav i andre utdanningsinstitusjoner, og dette er en utvikling vi må være kritiske til.

Det er essensielt å anerkjenne den dype medisinske og sosiale betydningen av hygiene innenfor helsevesenet. Vi lever i en vestlig kontekst der kvinner har kjempet hardt for frihet fra religionens og samfunnet kontrollerende grep. Når en student insisterer på å bære hijab i en profesjonell setting, setter de sine personlige preferanser over fellesskapets helse og sikkerhet.

Vi skal heller ikke glemme at mange kvinner i mer konservative samfunn ikke har noe valg; de blir tvunget til å bruke hijab og følge strenge regler for påkledning. I Iran risikerer kvinner fengselsstraff hvis de ikke følger hijab-påbudet, og i Norge er det unge jenter som lever under skjulte adresser for å unnslippe religiøs tvang. Når en student krever særbehandling basert på slike krav, er det ikke et symbol på frihet og likestilling, men snarere en forlengelse av sosial kontroll.

I stedet for å tillate at individuelle krav overskygger viktigheten av felles helse og sikkerhet, bør vi fokusere på hvordan vi kan skape et inkludert miljø for alle studenter. I helseyrker må alltid pasientsikkerheten og fellesskapets trygghet prioriteres over personlige preferanser. La oss kjempe for et helsevesen som setter trygghet først, for det er det eneste riktige i kampen mot smittsomme sykdommer.