Ved inngangen til året 2023 ser det ut til at verdensøkonomien har havnet i en lavkonjunktur, og det vil i beste fall ta flere kvartaler før vi ser en bedring. I fjor var det tydelig mangel på vekst i både den innenlandske etterspørselen i Europa og Kina, men nå er også den amerikanske forbrukeren, som lenge har vært motoren i den globale økonomien, begynt å trekke seg tilbake. Denne globale nedgangen har skapt behov for drastiske tiltak fra myndigheter verden over for å gjenvinne økonomisk stabilitet.

En teori jeg har, er at amerikansk næringsliv har en tendens til å gå inn i lavkonjunktur omtrent hvert femte år. Selv om dette ikke alltid er en eksakt vitenskap, så er syklusen tilsynelatende vedvarende. I mars dette året markeres femårsdag for da verden stengte ned som følge av pandemien, og mange har allerede spekulert på en ny nedtur. Men i fjor høst fikk markedene et løft av optimisme relatert til kunstig intelligens og Davos-toppen, som så ut til å stabilisere forbruket og boligmarkedet i julehandelen.

Deretter kom en handelskrig med tilhørende svigninger i amerikansk inflasjon, noe som har ført oss tilbake til den tidligere økonomiske syklusen – akkurat som konjunkturdiagrammer antyder. Børsene reagerer negativt på dette, og det kan bli en korrigering som påvirker fremtidstroen til både husholdninger og bedrifter.

Optimistene håpet at denne gangen ville ting endre seg, men så langt holder jeg fast ved at vi vil følge den kjente økonomiske syklusen – ei nedtur som varer to til fire kvartaler før vi ser oppgang igjen. Historisk sett har det vært politiske og sentralbankintervensjoner som har snudd økonomiske nedturer til oppgangstider. Uansett er det usikkert om politiske beslutningstakere vil handle med tilstrekkelig hastighet, spesielt dersom økonomisk skade setter spor.

For nå virker det som om Trump forfølger sin visjon om å gjenopplive amerikansk industri mot globaliseringen, med tiltak som skrur opp tariffer. De fleste økonomer er skeptiske til denne metoden. Det er klart at dette vil føre til økte priser og potentielt lavere produksjon i året som kommer, og dess mer finansielle utfordringer vi møter, desto mer vil spørsmålet bli: Hva blir Trumps smertegrense?

Investorer i dag trekker næring fra to kilder av frykt. Den ene er et bekymringsfullt spørsmål om hvor mye økonomisk smerte Trump og administrasjonen faktisk kan håndtere før de får riene. Den andre er det mer fundamentale spørsmålet: Hvis nedgangsstrategier som rentekutt og skattejusteringer ikke fungerer som før, kan vi stå overfor en selvforsterkende nedgangsstruktur der pessimisme tar overhånd i befolkningen.

I det som nesten er et plott-twist, ligger det nå en skattepakke i USA som kan gi betydelige skattereduksjoner. Om disse blir godkjent av Senatet, kan de gi amerikansk økonomi et løft på opp til ett prosentpoeng av BNP, noe som potensielt kan utgjøre en stor forskjell.

Men, det svinner bort en frykt for gjeld som sprer seg i finansverdenen. Myndigheter over hele den vestlige halvkule er oppmerksomme på de demografiske utfordringene med lave fødselstall og en aldrende befolkning. Vi har også sett konsekvenser av uthøyring som i Storbritannia, hvor rentesatsene steg dramatisk etter skattelettelsene fra en tidligere statsminister, noe som resulterte i politisk retrett.

Til syvende og sist er den største langsiktige frykten blant investorer ikke nødvendigvis at vi står overfor en ny lavkonjunktur, men om USA har styrken til å håndtere stadig mer gjeld. Den amerikanske statsgjelden fortsetter å øke, og løsningen på eventuelle budsjettunderskudd ser ut til å være økt gjeld. Kan vi forvente tydelige tiltak fra lederskap om gjeldsproblemene blir uholdbare?

Med slike spørsmål gnagende i bakhodet, er det i våre beste interesser å følge utviklingen nøye. Mye står på spill, og hvem vet hva fremtiden vil bringe for «Make America Great Again»-agendaen? Kommer den til å forene eller splitte landet videre?