Den 20. januar returnerer Donald Trump til Det hvite hus, og selv om tidligere statsminister Jens Stoltenberg er invitert, er det ikke utenriksminister Espen Barth Eide. Dette reiser spørsmål om Norges plass i det internasjonale diplomatiet og vår politikk i Midtøsten.

Det er vanlig at utenriksministre deltar ved innsettelsesseremonier, så Støre fikk ikke en invitasjon, men det som virkelig vekker oppsikt, er at Barth Eide åpenbart ikke er ønsket av Trump. Dette kan knyttes til Norges holdninger til konflikten mellom Israel og Hamas, samt Norges oppfordringer til FN om å stanse militær støtte til Israel.

Norge er kjent for sin humanitære tilnærming, men kritikken blir tydelig når det hevdes at støtte til palestinerne i Gaza kan sees som støtte til Hamas. Med dette har Barth Eide havnet i en skvis, der Norges posisjon i denne konflikten kan oppfattes som naiv. Israelere reagerer sterkt på at en norsk utenriksminister anser det som riktig å forfølge en demokratisk valgt leder som Netanyahu rettslig.

I lys av denne situasjonen er det Jens Stoltenberg, Norges tidligere statsminister, som nå vil representere landet under Trump-innsettelsen. Det diskuteres mye om Stoltenbergs valg, men han ser det som en mulighet til å styrke Norges bånd til USA, som fortsatt er vår viktigste alliansepartner. Forholdet mellom Stoltenberg og Trump har vært preget av forståelse; begge har erkjent viktigheten av å investere i egen sikkerhet.

Stoltenbergs deltakelse på denne seremoni vil være en sjanse til å gjenopprette forbindelser og bygge enhet, ikke bare mellom Norge og USA, men også i NATOs sammenheng der Norge nyter godt av det amerikanske engasjementet.

I tillegg må vi stille spørsmålet: Hva betyr dette for Norges rolle som en humanitær stormakt? Vil vår utenrikspolitikk i fremtiden bli sett på som mer pragmatisk? Er vi i stand til å ivareta våre verdier samtidig som vi opprettholder gode relasjoner til makter som USA?

Norges ambassadør Anniken Huitfeldt har gjort en god jobb i Washington, og Stoltenbergs besøk er en viktig mulighet. Hvem vet, kanskje vil dette også føre til at det bygges flere viktige relasjoner som kan påvirke Norges interesser de neste årene?

Det er nå viktig at Norge sender utadvendte, kunnskapsrike personer som er villige til å bygge broer, ikke bare til alle makter, men også til allierte som forstår vår unike posisjon i det internasjonale landskapet.

Tilliten mellom Norge og USA kan styrkes gjennom respektfulle og strategiske relasjoner, og kanskje vil vi se en utvikling der Norge blir en enda viktigere aktør i internasjonal politikk. Så, takk Jens Stoltenberg for å representere landet i denne viktige tiden; vi heier på deg i Washington.