Det er to episoder fra starten av koronatiden som har brent seg fast i minne, og som jeg aldri vil glemme:

Den første: Vi er i redaksjonen i Firda, på Øyrane, der vi holdt til den gangen. 13. mars 2020. Redaktør Kai Aage Pedersen klapper i hendene og roper at det er samling på desken. Slike samlinger pleier å være interessante: kanskje noe om en ny medarbeider, eller lignende.

– Amedia har bestemt, i tråd med nasjonale retningslinjer, at vi skal tømme lokalene og gå hjem, sa han.

– Vi tar med oss pc'ene, lager hjemmekontor og håndterer det derfra. Vi finner nok ut av en arbeidsmåte etter hvert, la han til.

– Dette kjennes helt uvirkelig. Jeg har aldri vært med på noe slikt før.

Fem år siden Norge stengte ned

Onsdag 12. mars er det nøyaktig fem år siden regjeringen for første gang stengte ned Norge som et tiltak mot den pågående koronapandemien.

Alle landets skoler, barnehager, og en rekke bedrifter og tjenesteytende bransjer stengte. Det ble innført forbud mot kulturarrangementer, idrettsarrangementer og organisert idrett både innendørs og utendørs.

Alle fritidsreiser ble avlyst.

Denne såkalte «Lockdown»-perioden ble omtalt som «de sterkeste og mest inngripende tiltakene man har hatt i Norge i fredstid». Nedstengingen var også det norske folks første møte med den såkalte «meteren», en anbefalt sikkerhetsavstand til andre for å redusere smittefaren.

Vi pakket ned pc'ene og dro hjem. Jeg husker jeg tenkte at det ikke er sikkert at alle her ville komme tilbake.

På en statistikk-kilde fra hele verden fant vi tall for hvor mange som var smittet, og hvor mange som var døde. Den gang var tallet på døde omtrent halvparten av dem som var smittet. Det var en misoppfatning som kom av at få ble testet, og mange av dødsfallene var ikke registrert i starten.

TV-bilder fra Italia, der folk døde som fluer på sykehusene, gjorde ikke angsten mindre. Døden lurte bak hvert hjørne, føltes det som. En fyr som hostet på deg, eller på eplet du kjøpte i butikken.

Helgen kom, og kona og jeg holdt oss hjemme. Lørdag (og mange, mange dager etter) var jeg på butikken med munnbind idet de åpnet, fordi det var lite folk der.

Jeg kom hjem og vasket alt fra handleposen før det fikk komme i skap og kjøleskap.

Den første helgen ble litt eksotisk. Bare oss to, romantisk middag med stearinlys.

I løpet av helgen gikk det opp for oss begge at vi måtte hente mer utstyr på jobben: ekstra skjermer, tastaturer, kontorstol, slike ting.

Så kommer episode to:

Det er mandag morgen, vi sitter i bilen på vei ned Halbrendslia for å hente kontorutstyr. Idet vi passerer Rikets sal, begynner nyhetene klokken åtte på radioen: så og så mange er syke, så og så mange er innlagt, man snakker om å innrede samfunnshus til sykesalar og setter regler for hvem og hvor mange du får lov til å være sammen med i ditt eget hjem.

– Dette er som starten på en science fiction-film. Eller et statskupp, sa jeg til kona mi.

Svinger rundt rundkjøringen ved Førde hotell, setter kursen over Storehagen bru, og så kommer synet som får det til å gå kaldt nedover ryggen min: Det er ikke et menneske å se. Alle parkeringsplasser på venstre side står tomme. Hele Førde sentrum er en forlatt spøkelsesby. Det står en eneste bil utenfor Elvetorget, og den ser ut til å ha stått der i månedsvis. Som en levning etter dommedag.

Da begynte alvoret å gå opp for meg. Det var skremmende.

Koronapandemien førte til store endringer i samfunnet, fra endret arbeidshverdag med hjemmekontor til nedstengte fritidsaktiviteter. Mange opplevde isolasjon, men det ble også et fall for kreativitet og nye måter å holde kontakten med hverandre på, som digitale fester. Hva har fem år med korona lært oss? Det gjenstår å se, men vår kollektive erfaring har uten tvil satt spor, både på godt og vondt.