Den mye omtalte TV-serien Famagusta skulle ha premiered på den internasjonale versjonen av Netflix på fredag, noe som ville vært en stor begivenhet for både greske og kypriotiske seere. I tillegg til suksessen til Maestro in Blue, den første greske serien på Netflix, og Find Me Falling, den første kypriotiske filmen, skapte Famagusta stor forhåpning.

Men premieren ble avlyst da tyrkiske myndigheter reagerte negativt på serien.

Famagusta, selv om den er fiktiv, tar for seg den tyrkiske okkupasjonen av Nord-Kypros fra sommeren 1974. Handlingen følger et ungt par som må rømme fra nord til sør, og som mister sitt tre måneder gamle barn under flukten. Nå, 50 år senere, leter de fortsatt etter sin tapte sønn. Serien tar opp tunge temaer som savn, sorg, svik og kjærlighet, og setter menneskelige relasjoner i sentrum, snarere enn politikken.

Den tyrkiske visepresidenten har imidlertid kritisert serien som "gresk-kypriotisk propaganda" og kontrollerer narrativet rundt tyrkisk intervensjon, som de fremstiller som en "fredsoperasjon". De hevder at den tyrkiske militærintervensjonen på Kypros bevarte livet til tyrkiskkyprioter som var under angrep fra gresk-kypriotiske grupper. Famagusta gir derimot en annen fremstilling som tyrkiske myndigheter avviser.

Diskusjonen rundt serien blåste over, og Netflix forsvarte seg med kunstnerisk ytringsfrihet. Likevel ble det snart klart at serien ikke ville bli tilgjengelig globalt på Netflix, men kun i de greske og kypriotiske versjonene. Dette omdirigerte oppmerksomheten bort fra det opprinnelige publikumet og reduserte dets tilgjengelighet.

Det er bekymringsfullt at en internasjonal plattform som Netflix lar seg påvirke av politisk press fra en stat. Dette er ikke et isolert tilfelle; tyrkiske myndigheter har tidligere sensurert bøker, filmer og annen kunst som de mener er problematiske.

De siste 20 årene har flere hundre kunstnere og forfattere blitt straffet for sine kreative uttrykk, spesielt de som har berørt sensitive emner som kurdiske og armenske spørsmål. Dette setter fokus på en bredere trend globalt: mange regjeringer strammer grepet om ytringsfriheten, og sensur blir en normalisert del av kulturpolitikken.

I Europa har vi sett lignende trender, som i Ungarn, hvor teater og film er blitt gjenstand for strenge kontroller. For eksempel ble musikalen Billy Elliot fjernet fra programmet etter anklager om å fremme "uhjemlet homofil propaganda".

Kunstnere utfordrer makt og autoritære ledere, og derfor ser vi en økning i sensur og straff av kreative sjeler. Erdoğans frykt for en gresk-kypriotisk TV-serie kan virke overdreven, men den reflekterer en dypere frykt for å miste kontrollen over narrativene som former nasjonen.