Arbeiderpartiet, en gang en sterk folkebevegelse, er nå på sitt svakeste. Når partiet kjemper for en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser i Norge, ser vi nå en mørk sky henge over Trondheim Arbeiderparti.

I sin beste form har Arbeiderpartiet vært en motor for utviklingen av en av verdens mest anerkjente velferdsstater, hvor tillit og solidaritet har vært nøkkelverdier. Men på onsdag ble det klart at konflikter og personlig agenda dominerer fremfor partiets felles mål.

Trond Giske, en veteran med 24 år i Stortinget, har prioritert sin egen karriere over partiets behov. Med meningsmålinger som viser 17% oppslutning, har Giske brukt sin makt til å ekskludere alternative stemmer fra valglisten for Trøndelag Arbeiderparti. Av 57 delegater i Trondheim, er ingen fra Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon (AUF) inkludert. Dette er en direkte vind av avstand mellom ungdom og partiets ledelse, der ingen representanter under 30 år er funnet plass for.

Historisk sett har AUF vært en uunnværlig del av partiets fundament, og Giskes ekskludering av ungdom stemmer med en større trend av generasjonsskille i den politiske debatten. Fagforeningene, som har stått sterke i arbeiderbevegelsen, blir også feid til side, og det er en klar indikasjon på at Giske forsøker å omforme partiet til en refleksjon av sin egen visjon.

Det er jovialt å se hvordan et enkelt individ kan destabilisere en så stor organisasjon. Giske kunne ha vært en brobygger, men hans knep har i stedet skapt splittelse. Dette skaper en farlig precedent: når kritikk blir møtt med utstøtelse, svekkes dynamikken i partiet.

Arbeiderpartiet på sitt beste gir rom for debatt og forskjellige perspektiver på felles mål. I det Giske nå former Trondheim Arbeiderparti, er valget klart: enten er du med ham, eller så er du mot ham. En slik eksklusiv kultur fører til en svekkelse av partiets appell til det norske folk.

Folk trenger et Arbeiderparti som angriper samfunnsproblemer med løsninger for alle - arbeidere, studenter og pensjonister. Vi står overfor store utfordringer knyttet til arbeidsmarkedet, utdanning og helsevesen. I denne kampen er AUF en viktig alliert, ikke problemet, men en del av løsningen.

Dagens situasjon er et klart tegn på at Arbeiderpartiet må gjøre en refleksjon: Hvordan gjenoppretter vi tillit hos befolkningen? Vi må forene partiet og fokusere på politiske tiltak som faktisk påvirker livene til folk. Uten det kan vi risikere å miste vår plass som en av de viktigste politiske aktørene i Norge.

Trond Giskes forsøk på å isolere seg i maktstriden, går på bekostning av partiets fremtid. Nå er det opp til oss – medlemmene av Arbeiderpartiet og AUF – å kjempe for gjensidige verdier og en politikk som sikrer et bedre liv for alle borgere.