Heidi Furres nyeste verk, «Technotika», kommer i et uvanlig kvadratisk format som fanger oppmerksomheten umiddelbart. Om den rosa, akvarellmalte omslaget er en hypnotiserende innfallsvinkel, er språket hennes alt annet enn ordinært.

Furre leker med språket og bryter konvensjoner, og hennes nynorsk utstråler en særegenhet som er både attraktiv og provoserende. Hun tar oss med inn i en vanlig, men likevel uvanlig fortelling – en historie om avhengighet, sorg og livets mørke sider.

Med romanens premise i bunn, utforsker Furre hvordan kjærlighet og tap kan føre til en slags avhengighet. Hovedkarakteren, en 25 år gammel kvinne, er fanget i sorg etter å ha mistet sin lillebror til kreft. Hun lever i et forlatt hus, Technotika, et symbol på både gode og vonde minner fra fortiden.

Boken drøfter de dype følelsene knyttet til sorgprosessen. Hovedpersonen setter spørsmålstegn ved sitt eget liv og identitet, sammenligner seg med sin bror, og fremhever hvor lite verdifulle hennes egne erfaringer synes å være i lys av hans mer 'normale' liv. "Jeg har aldri vært et skikkelig menneske," tenker hun.

Sorgsirkelens møter gir en dypere forståelse av hvordan folk håndterer tap. Furre viser hvor forskjellige måtene å sørge kan være, og hvordan samfunnet ofte feiler i sine forsøk på å lindre smerten.

Samtidig får vi glimt av tragi-komikk som oppstår i fattige palliative forhold. Scener der den døende bestiller mat fra Foodora for å unngå smakløs sykehusmat, får leseren til å le, men også til å gråte. Furre klarer å balansere humor og tragikk på en mesterlig måte.

Gjennom romanen reises spørsmål om livets vilkår og samfunnets groteske kapitalisme, der selv døden kan kvantifiseres og kjøpes. Møtet med det kapitalistiske systemet, som tilbyr den dyreste kreftbehandlingen til den som betaler mest, er en stik mot svært alvorlige temaer.

Heidi Furre debuterte med «Parissyndromet» i 2013, og har siden utforsket tunge temaer med en særegen kombinasjon av svart humor og dyp følsomhet. I «Technotika» gir hun oss en litterær opplevelse som er både tankevekkende og provokativ, og som også får oss til å reflektere over vårt eget livs forhold til tap og samfunnets krav.

Furre har nemlig et unikt talent for å framkalle sterke bilder og følelser, og «Technotika» er ikke noe unntak. Gjennom clever bruk av språklige bilder og uventede sammenhenger, blir leseren tvunget til å konfrontere betingelsene i liv og død. Dette er ikke bare en historie om personlig sorg, men også en belysning av vår moderne tilværelses dualisme – liv og død, kjærlighet og tap, håp og fortvilelse. Et mesterverk som ikke bare underholder, men etterlater leseren med nettopp de riktige spørsmålene.