«Gladiator II»

Med: Paul Mescal, Pedro Pascal, Connie Nielsen, Denzel Washington, Derek Jacobi

Regi: Ridley Scott

Premiere på kino fredag 15. november

Actiondrama. USA. 15 år. Regi: Ridley Scott. To timer og 28 minutter.

Ridley Scotts film «Gladiatoren» fra 2000 sto i spissen for en ny bølge av historiske actionfilmer, og nå, 24 år senere, er oppfølgereventyret her. Scott, som fyller 87 år 30. november, har klart å skape et fantastisk univers som føles både kjent og nytt.

«Gladiator II» begynner på et spektakulært vis med Akkadius, ledet av den karismatiske generalen Marcus Acacius (Pedro Pascal), på vei til Numidia. Den storslåtte romerske hærens invasjon av Nord-Afrika setter tonen for et drama fylt med heltemot og tragedie.

Tidlig i filmen blir det unge paret Hanno (Paul Mescal) og Arishat (Yuval Gonen) kastet inn i kampen mot overmakten. Mens Arishat dør en heroisk død, blir Hanno fraktet til Roma som slave, merket av krigen. Dermed settes scener i gang som vil ryste selv det mest hardbarkede publikum.

Filmens gladiatoriske aspekter gjelder ikke bare brutale kampene i arenaen, men også de intrikate intrigene som foregår mellom de politiske aktørene i Roma. Det er her Denzel Washingtons rolle som Macrinus virkelig stjeler fokus; han tilfører filmen et ekstra lag av dybde som skiller den fra forgjengeren.

Imidlertid er det også her filmen viser sine svakheter. Noen av kampene er, paradoxalt nok, mer absurde enn brutale, som en duell med datagenererte aper og en gladiator på neshorn. Centerstage i disse scenene er omgivelsene - den visuelle spektakulariteten blør inn i en overmetting av CGI som kan dra seeren ut av opplevelsen.

Det er denne balansen mellom action og drama som avgjør filmens skjebne. De politiske intriger vi får oppleve, dekker et vell av tematikker om maktforhold og guttedrømmer som utkjemper seg i arenaen, men tidvis kan det bli langdrygt. Scott tar oss tilbake til Roma, men noen gamle oppskrifter holder ikke og gir skuespillerne lite rom til utvikling.

Paul Mescal, som i utgangspunktet kunne ha fylt Russell Crowes sko, sliter med å gi liv til karakteren sin. Håpet for Hanno daler, og det blir tydelig at manuset kunne trengt noen ekstra fakta og følelsesmessige lag for å maksimere skuespillerens talent.

Mange vil stille spørsmål ved troverdigheten til den historiske fremstillingen, spesielt i lys av Scott's påstander om å følge i forfatternes fotspor. Utviklingen av karakterene og deres motivasjoner kan til tider virke forutsigbare, og det er en skam, for det finnes mange fascinerende fortellinger fra denne epoken som venter på å bli utforsket.

Selv om det er underholdende elementer, som Washingtons strålende prestasjon, som stjeler showet fra Mescal, føles avslutningen skuffende. Den mangler den episk storheten og tyngden vi forventet fra en ekte Gladiator-oppfølger.

«Gladiator II» vil uten tvil tiltrekke seg fans av det første film, men ingen vil klare å overgå den opprinnelige filmen. Scott gir oss en gledelig visuell fest, men det vil ikke bringe publikum til tårer slik forgjengeren gjorde.