I desember 1994 kunne Europa ha inntrådt en vei mot varig fred heller enn den krigsherjede tilstanden vi ser i dag. Brev fra president Bill Clinton til den russiske presidenten Boris Jeltsin avdekker et øyeblikk av muligheter som skulle vise seg å være livsviktig for den fremtidige stabiliteten i regionen. Dette kunne vært begynnelsen på et partnerskap for fred.

Kort tid etter oppløsningen av Sovjetunionen, der Francis Fukuyama proklamerte "historiens slutt" og heraldiserte maktdemokratiets triumf, samlet europeiske nasjoner seg i Budapest for å drøfte sikkerhet i Europa. Etter møtet ble Budapest-memorandumet signert, som lovet trygghet for Ukraina mot atomtrusler, mot at de avgav sine atomvåpen til Russland. Samtidig skulle fred og samarbeid være i sentrum av det europeiske prosjektet.

Men denne idyllen ble raskt disruptet av Jeltsins bekymring for Natos ekspansjon østover. Han advarte om at denne handlingen kunne føre til en ny kald krig. Dette ble en forløper til en langvarig geopolitisk strid som skulle forandre landskapet i Europa.

Selv om Jeltsin og Clinton forsøkte å bygge broer, var det underliggende forhold som førte til at ideen om et partnerskap for fred ble svekket. Utvidelsen av Nato ble i hemmelighet forberedt, og flere tidligere østblokkland ble med. Dette markerte slutten på drømmen om et forent, fredelig Europa med Russland som en aktiv deltaker.

I dag, nærmere bestemt i 2025, står Europa på randen av større konflikter. Den pågående konflikten mellom Russland og Ukraina, sammen med Natos framrykking, har trukket oss inn i en ny kald krig. Mange land i Europa betrakter Russland som en aggressor, noe som har resultert i en økt militarisering og spenninger. Utsiktene til en samordning der Russland spiller en konstruktiv rolle, virker nå mer fjernt enn noensinne.

Som Janne Haaland Matlary uttaler, har menneskenaturen og krigens natur ikke forandret seg. Fred krever ofte avskrekking av dem som ønsker krig, og med dagens klima er det umulig å se for seg et alternativ til den militære opptrappingen som skjer i Europa. Den angrepne følelsen på begge sider av konflikten bærer preg av at "vi må forberede oss på det verst tenkelige".

Klimaet av mistillit og frykt som har bygget seg opp, reiser spørsmålet: Kan Europa finne en vei tilbake til dialog og samarbeid, eller er vi dømt til å gjenta feilstegene fra fortiden? Øker konfliktnivået enda mer, kan vi risikere å havne i en situasjon der Europa igjen splittes i to, med tankene om to militære blokker som styrer kontinentets skjebne.

Avslutningsvis, i en tid der vi står overfor utfordringer uten sidestykke, må vi alle håpe på en ny kurs mot fred og samarbeid. La oss dra nytte av historien for å forme en bedre fremtid. Må 2025 representere et vendepunkt, ikke et repetisjon av tidligere feiltrinn.