Rune Østergren og Maroun Abou Zeid fra Fremskrittspartiet (FrP) har kastet seg inn i diskusjonen om energi, vind, grønt skifte og til og med geopolitikk. I sitt innlegg, med tittelen «Vindkraft. En side fra fortiden», presenterer de et synspunkt som virker mer nostalgisk enn fremtidsrettet. Med ordet «fremskritt» i partinavnet etterlater de inntrykk av å være bakstreverske og faktaresistente.

En av de mest problematiske påstandene de kommer med, er å avfeie politisk vedtatte grønne skifter som konspirasjonsteorier. Menneskeskapte klimaendringer er ikke til å komme utenom, og det grønne skiftet er en nødvendighet drevet av de observerte og målte effektene av klimaendringer. Et alarmerende faktum er at 2025 kan bli det varmeste året som er målt på 170 år, og endringene skjer raskere enn noen gang før. Uten betydelige tiltak for å redusere klimagassutslipp kommer vi til å stå overfor uholdbare forhold som krig, sult og menneskelig lidelse.

Selv om den teknologiske utviklingen innen forskning og innovasjon går fremover, går implementeringen av det grønne skiftet sakte, delvis på grunn av kostnadene ved CO2-utslipp og manglende politisk vilje. Det er ungdommen som vil måtte betale regningen, både økonomisk og i form av livskvalitet.

I innlegget deres kritiserer de vindkraft, men glemmer at vind er en bærekraftig løsning for å utnytte solenergi. Faktisk skjer det massiv utvikling innen bruk av seil for frakt og cruise, noe som reduserer CO2-utslipp med opptil 15%. Dette er bevis på at seil er en del av fremtiden for skipsfart.

De kritiserer også Tyskland for å ha faset ut atomkraft, men de overser at det var gamle anlegg som var dyre å oppgradere, og at vind og sol nå står for en betydelig del av Tysklands energiforsyning. Det er klart at kjernekraft kan være tryggere nå, men å ignorere historien til kjernekraft og dens potensielle farer er uansvarlig.

Små reaktorer, som de nevner, eksisterer ikke i produksjon i dag, og atomkraft har vist seg å være ineffektiv når det kommer til kostnader og effektivitet i mindre skala. Samtidig er norsk vindkraft blant de billigste i Europa, noe som gir oss et solid argument mot kjernekraft.

Debatten om grunnlast fra fornybar energi blir ofte feiltolket. I Norge har vi tilgang på vannkraft som kan stabilisere nettet og kombinere med vind- og solenergi. Dette er langt mer bærekraftig enn å stole på store atomkraftverk som har sine egne utfordringer med drift og vedlikehold.

FrP ser ut til å ha oversett at solenergi, bølgekraft og pumpekraftverk tilbyr bedre løsninger enn kjernekraft, spesielt når det gjelder innovative og bærekraftige alternativer. Uranproduksjonen er på vei til å bli utilstrekkelig for fremtidige reaktorer, og det er ingen tvil om at dette er en begrenset ressurs med miljømessige konsekvenser.

Selv om olje og gass vil forbli en del av energimiksen, er det lite sannsynlig at dette vil fortsette i samme skala i flere tiår fremover. Verdens etterspørsel etter fornybar energi vokser, og flere land investerer i teknologi som vil redusere vårt avhengighet av fossile brennstoff.

Det som er overraskende er FrPs syn på at kun forskning på atomenergi har fremtidspotensial, mens forskning på fornybare kilder og teknologi er bortkastet. Dette synet bærer preg av en motstand mot innovasjon og utvikling som er avgjørende for en bærekraftig fremtid.

FrP ser ut til å ha glemt at energitransformasjonen allerede har skjedd, og ved å avvise fornybare kilder tar de et tilbakeholdt skritt i en verden hvor bærekraft er veien videre. Kanskje er det på tide at de reorienterer seg mot mer moderne og fremtidsrettede løsninger? I mellomtiden kan vi alle nyte lyden av «Wind of Change» og reflektere over en fremtid full av håp. Husk: 'Løsningen, min venn, ligger i vinden'.