(Trøndelag-Avisa): Arrangementsformatet Idrettsgallaen er et samarbeid mellom Norges idrettsforbund (NIF), Norsk Tipping og NRK. Det er klart hvorfor NRK deltar; likt som Melodi Grand Prix, er det aldri for mye glitter og glamour på skjermen en lørdagskveld. Norsk Tipping kjøper seg goodwill, men ville det ikke vært mer fornuftig å bruke penger på å finansiere flere idrettsanlegg, som kunne gagne barn og unge?

Det er en kontinuerlig konkurranse i idretten, der det kåres vinnere nesten hver dag gjennom hele året. Utøvere klatrer opp på seierspallene basert på objektive kriterier, så spørsmålet er hvorfor vi trenger denne årlige galaen for å feire prestasjoner som allerede blir anerkjent?

I motsetning til idrett, har musikk, litteratur og film hatt behov for slike markeringer for å anerkjenne talent og prestasjon. Oscar-utdelingen ble etablert i 1929 for å løfte filmbransjen, noe som senere ble etterfulgt av lignende prisutdelinger i bok- og musikkindustrien.

Det ser imidlertid ut til at det er sponsorene, spesielt toppsjefene fra de største samarbeidspartnerne, som er de som virkelig drar fordel av Idrettsgallaen. De kjemper om de beste plassene, ofte betalt med bedriftsmidler, og presenterer en oppfatning av idrett som lite tilgjengelig for de som faktisk utøver den.

Mange hevder at det er umulig å sammenligne prestasjoner på tvers av ulike idretter. Jeg er ikke helt enig i dette. Det er sjelden at prisene går til noen som ikke har fortjent dem, men diskusjoner oppstår alltid rundt dem som blir oversett.

Hvert år gjenstår nesten like mange diskusjoner om de som ikke får priser, og det skaper en usunn rivalisering i stedet for å feire idrettens mangfold. Vi må også tenke på hva som skjer med dem som fortjener anerkjennelse, men ikke blir nominert.

Særlig trist er det at Bjørge Stensbøl, en av de mest innflytelsesrike personene for utviklingen av norsk toppidrett siden slutten av 80-tallet, aldri har fått noen form for pris. Det virker ulogisk, spesielt siden Olympiatoppen har hatt en tendens til å hedre sine egne; det er som om Stensbøl er holdt ute fra rampelyset etter en uskreven regel.

En annen person som burde vært hedret mens han var i live, er Johan Kaggestad. Hans bidrag som både trener og kommentator har vært uvurderlig, men han fikk aldri den anerkjennelsen han fortjente.

Vi husker best de som ikke ble nominert enn de som faktisk surfer på bølgene av prisutdelingen. Thor Hushovds verdensmestertittel i landeveissykling var resultatet av et samarbeid med treneren Atle Kvålsvoll, som dessverre ble glemt i prosessen. Det er viktig at vi ikke kun fokuserer på prisene, men også på menneskene bak prestasjonene.

Derfor foreslår jeg at Idrettsgallaen legges ned. Kanskje vi bør fokusere på en mer inkluderende feiring av idrett der alle utøvere, store som små, kan anerkjennes for sine bidrag til idrettens utvikling. La oss hedre de som virkelig fortjener det, og skape en kultur hvor alle er viktige.