De glemte fluktkrisene

Flyktninghjelpen har nylig publisert sin årlige liste over verdens mest glemte fluktkriser, som kaster lys over en bekymringsfull trend: De fleste langvarige humanitære kriser får minimalt med oppmerksomhet.

Et krav om global omtanke

I et globalisert nyhetsbilde, hvor informasjon fra alle verdenshjørner er lett tilgjengelig, blir både media og enkeltmennesker ofte bedt om å vise lik interesse for alle kriser, hele tiden. Men er det realistisk?

Menneskelig natur eller moralsk svikt?

Espen Goffeng, samfunnsdebattant og forfatter, stiller spørsmålet: Hvorfor føler vi mer empati for noen konflikter enn andre? Ofte reises det anklager om rasisme, særlig når kriser i Afrika blir oversett til fordel for mer kjente konflikter.

Empati har sine begrensninger

Vi er ikke programmert til å bry oss likt om alle, noe som forklares gjennom konseptet ‘empatisirkler’. Jo lenger unna vi kommer både geografisk og emosjonelt, jo svakere blir vår evne til medfølelse. Historisk har vår empatiske sfære utvidet seg fra familie til hele menneskeheten, men det er fortsatt grenser.

Smerte som håndteres

Alle som har barn vet at i et kritisk øyeblikk vil fokus alltid være på det nærmeste. Du kan være dypt bekymret for barnet ditt som ligger på operasjonsbordet, men de titusener av andre barna som også lider kan virke avskallte og fjerne.

Kulturelle og politiske forbindelser

Nordmenn viser ofte mer støtte til Ukraina enn Sudan. Dette handler ikke bare om rasisme, men også om nærhet og kulturell gjenkjennelse. Det er et universelt mønster: Folk bryr seg mest om de som ligner på dem selv.

Ulik grad av oppmerksomhet

Særlig i Midtøsten, som konflikten i Gaza, får oppmerksomhet på grunn av kulturelle og historiske bånd. Kontrastene til kriser i andre deler av verden viser et skjevt fokus av dem som har sterkest tilknytning.

Krav om globalt perspektiv

Det er ofte et krav om at Vesten, spesielt, skal ha et globalt perspektiv på alle kriser. Men slik forventning om empatisk likevekt er ikke realistisk.

Vi må anerkjenne begrensningene våre

En verden hvor alle kunne brydd seg om alle, ville vært ideell, men urealistisk. I stedet bør vi kreve ærlighet fra samfunn og medier om hvordan oppmerksomhet prioriteres. Balanse i emosjonell respons er noe vi ikke kan forvente.

En naturlig menneskelig tilstand

Det er ikke umoralsk å ha en naturlig interesse for det nære. Menneskelig omsorg starter lokalt, men kan vokse. Å akseptere våre empatisirkler og forstå deres struktur, betyr ikke at vi er dårlige mennesker.