Kortversjonen

Norge og Sverige har for lengst befestet seg som dominatorer i langrennsverden. I årets VM i Trondheim tok de alle gullmedaljene, noe som ikke kommer som en overraskelse når man ser på budsjettforskjellene til smøreteamene.

Mika Vermeulen fra Østerrike beskriver situasjonen som «å komme med kniv mot pistol». Han påpeker at det finnes få idretter der utstyr har så stor innvirkning på resultatene som i langrenn.

Franske Pierre Mignerey advarer om at de store summene som investeres i smøring kan bli et problem for sportens fremtid. "For mye penger til smøremidler kan skade sporten ved å ekskludere mindre nasjoner fra å konkurrere", sier han.

Norge og Sverige har betydelig mer ressurser avsatt for smøreteamene enn andre nasjoner, noe som gir dem en klar fordel under konkurranser. Tallene viser at Østerrike og Frankrike til sammen har et budsjett for smøring som ikke når opp til Norges eller Sveriges.

Det er lite rom for tvil om at dette gir en urettferdig fordel i langrennssporten, som har blitt kritisert for å være en materialsport der de med mest penger og ressurser vinner. Norske skiforbund uttrykker sin vilje til å dele kunnskap om smøring med mindre nasjoner, men mange mener dette fortsatt ikke er nok.

Sportsutøvere fra mindre nasjoner har ytret sinne over at de ikke kan konkurrere på lik linje med Norge og Sverige. Harald Østberg Amundsen fra Norge erkjenner fordelene, men uttrykker et ønske om mer rettferdige konkurransevilkår.

Mignereys bekymring er delt av flere, da mange nasjoner som Frankrike, Italia og Finland har kuttet ned på deltakerantall i verdenscupen for å spare penger. Dette reduserer mangfoldet og konkurransen i sporten, noe som kan gi langrenn en grå fremtid.

FIFA har allerede tatt grep for å skape likere forhold i andre idretter, og det er på høy tid at langrenn følger etter. Både utøvere og eksperter er enige om at uten tiltak kan denne idretten bli stadig mer elitestyrt. Arenaene blir ulike, der noen utøvere møter opp med trailere fulle av toppmoderne utstyr, mens andre må klare seg med det mest minimale.

Selv om det er en klar forskjell mellom de ressursterke og de som sliter, er det håp. Økt samarbeid og kunnskapsdeling kan bidra til å utligne forskjellene. Mignerey antyder at hvis flere nasjoner framskynder innsatsen, kan langrenn få en mer balansert fremtid. Hva vil skje videre? Vil større nasjoner ta grep for å bli mer inkluderende, eller vil separatismen i sportsverdenen vedvare? Dette er spørsmål vi alle må stille oss.