Mandag morgen rapporterte VG at regjeringen har bevilget 2,8 milliarder kroner for å bekjempe gjengkriminalitet. Av disse pengene er 100 millioner øremerket for forebygging av gjengkriminalitet i skolene.

I det siste året har mediene publisert utallige artikler om den økende gjengkriminaliteten i Oslo, der måten vi omtaler narkotikakriminalitet på varierer. Det er stor forskjell fra hvordan vi ser på kjøpere sammenlignet med selgerne.

Senest i forrige uke dekket NRK en sak om «Abraham», som handler med kokain i Oslo. Abraham bekrefter det FHI sier, nemlig at ungdommene aldri har brukt mer kokain enn de gjør nå.

Det er en trist sannhet at gutter som Abraham ofte blir syndebukker i samfunnet, mens man overser at det må finnes kjøpere for at noen skal selge.

– Østkantgutten kan ikke deale uten vestkantgutten.

Men det er kun én av dem som får den negative oppmerksomheten.

Tiltakene fra regjeringen er nødvendige, og flere av dem har som mål å beskytte ungdommen vår. Investering i barnevern og skoler for å forebygge narkotikakriminalitet er helt essensielle. Hva jeg imidlertid savner, er initiativ rettet mot dem som står på den andre siden av kokainhandelen.

Ifølge forskning fra UiO og OsloMet er kokainbruken betydelig høyere blant vestkantungdom enn blant de fra østkant. Forskere peker på at de mest utsatte områdene er Frogner og Vestre Aker.

I NRKs intervju med en kokain-dealer kom det frem at selgerne ofte er menn med minoritetsbakgrunn fra østkant, mens kjøperne oftest er menn med majoritetsbakgrunn fra vestkanten.

En seller advarer om at kokainbruken nå ligner på en epidemi.

Det siste året har vi sett flere artikler som belyser unge festgutters bruk av kokain, der de forteller at rusmiddelet romantiseres gjennom popkultur og sosiale medier. Bruken er både et uttrykk for spenning og en måte å håndtere psykiske problemer på.

Uavhengig av årsaken til bruk, fremstår disse guttene som hyggelige, oppegående samfunnsborgere som likevel er involvert i en destruktiv livsstil.

Snille gutter, som prøver litt kokain. Snille gutter, som befinner seg på den privilegerte siden av en ulovlig handel. Snille gutter, som tilsynelatende slipper unna konsekvenser.

De slipper unna fordi de er guttene våre. Som venner, søsken og kollegaer oppfordres vi til å strekke ut en hånd, i stedet for å moralisere og dømme.

– Hvor er medlidenheten for de guttene som selger?

– De er ikke guttene våre.

– Medlidenheten som vi viser de som kjøper, erstattes raskt med hard retorikk for dem som selger.

Som noen som har vokst opp i en såkalt «utsatt» bydel - Søndre Nordstrand i Oslo - har jeg personlig sett denne utviklingen.

Jeg har observert klassekamerater som allerede som seksåringer ble oversett av skolesystemet. Små gutter som ikke fikk den samme tiden og utdanningen som andre. Fra ung alder ble de mistenkeliggjort og stemplet som bøller – og hva ble konsekvensene av dette?

Debatten om gutter har gått hånd i hånd med debatten om gjengkriminalitet, men det har sjelden blitt anerkjent at disse fenomenene henger sammen.

Vi diskuterer frafall blant gutter i skolen og menns psykiske helse, men hvilke gutter snakker vi egentlig om?

– Snakker vi om østkantguttene som dealer?

– Eller snakker vi om festguttene som kjøper?

Når de siste faller ut av skolen på grunn av kokainrus, åpnes det for samtaler om gutter og deres psykiske helse. Men når de første faller ut som kokainhandlere, tas det opp debatter om innvandring og ungdomsfengsel.

Vi må ha en helhetlig tilnærming til å redusere gjengkriminalitet, med samarbeid mellom alle aktuelle instanser. Det bør ikke være et lukrativt alternativ for gutter å være en del av kokainhandelen.

Det er på høy tid at vi snakker om hvorfor gutter fra vestkanten blir humanisert på en annen måte enn gutter fra østkant. Begge sider bidrar til en skadelig trend, men bare den ene siden slipper uten konsekvenser.