Det er langt fra enkelt å være ukrainere i dag. I en liten landsby nær frontlinjen i Zaporizjzja merkes krigen sterkt. Dette er et sted hvor lydene av bomber og sirener har blitt en del av hverdagen.

En som har opplevd dette på nært hold, er en ung kvinne som flyktet til Norge sammen med sin familie rett etter fullskalainvasjonen i 2022. Men lengselen etter hjemmet ble for sterk, og hun returnerte et år senere, bare for å oppleve krigens harde realiteter.

Da hun kom tilbake, var hver natt en kamp for å overleve. Hun måtte følge med på Telegram for å vite hvor missilene var på vei, og hver kveld sjekket hun nødutstyret sitt i tilfelle de måtte flykte til bomberom.

Men til tross for krigen er Zaporizjzja fortsatt hennes hjem. Byen representerer minner fra en enklere tid, hvor mat og samhold var det som betydde mest.

Stemningen blant innbyggerne er delt. Mange ønsker å slutte fred og leve et normalt liv, mens andre er fast bestemt på å kjempe til grensene fra 1991 er gjenvunnet – den tiden Ukraina var uavhengig fra Sovjetunionen, før annekteringen av Krim.

En av hennes tidligere klassekamerater, Katerina, bor fortsatt i Zaporizjzja. Hun ønsker fred mer enn noe annet, spesielt etter å ha blitt mor.

”Luftalarmen er vår nye virkelighet. Når vi legger oss, må vi alltid sjekke at vi har alt klart for å løpe til kjelleren hvis det skjer et angrep”, forteller hun, tydelig preget av krigens usikkerhet.

Katerina forteller at folk i Zaporizjzja ikke lenger fokuserer på patriotisme eller gamle slagord, men bare på overlevelse.

Mange har mistet alt – hjem, familie og fremtid.

Det er ikke lett å vite hva fremtiden vil bringe. Både kvinner og menn i landsbyen har blitt mobilisert og tvinges til å delta i kampen.

En student fra Kyiv oppsummerer situasjonen slik: 'Hvem skal bo i Ukraina uten ukrainere? Vi må redde folket først.' Det er ingen tvil om at dialog og diplomati må til for å skape en fremtid der folk kan leve i fred.

Ukraina er delt i to i kampen mellom liv og død, mellom krig og fred. Hvilken vei vil dette ta?