Den tidligere BlackRock-ansatte Friedrich Merz er nå forbundskansler i Tyskland, og hans regjering har fått flertall i Forbundsdagen for å gjennomføre en massiv opprustning og militarisering av landet. Kostnaden for denne opprustningen er anslått til hele 1700 milliarder euro, penger som Tyskland ikke har tilgjengelig. For å finansiere dette må landet bryte med den strenge budsjettdisiplinen som har vært en bærebjelke i tysk økonomisk politikk de siste tiårene.

Dette vil medføre en dobling av gjeldsgraden i forhold til BNP, liknende situasjonen i Hellas, og bryter med EU-reglene som Tyskland har vært en forkjemper for. Krigsindustrien og finanskapitalen står i sentrum av denne transformasjonen. Det sies at plogjernene nå skal smies om til våpen.

Finansieringen av opprustningen vil i stor grad komme fra BlackRock, den gigantiske investeringsfondet der Merz tidligere jobbet. Den virkelige vinneren i denne situasjonen ser ut til å være Rheinmetall, som er den største produsenten av våpen i Tyskland. Interessant nok, er BlackRock den største aksjonæren i Rheinmetall, noe som skaper et klart interessekonflikt.

Samtidig er også det norske Oljefondet en betydelig investor i tysk våpenindustri, til tross for at det har begrensninger i investeringene sine for å forbedre velstand eller infrastruktur i Norge. Dette viser hvordan internasjonal kapital er dypt integrert i militærindustrien.

Dette kan beskrives som militær keynesianisme, en strategi som til syvende og sist forsøker å revitalisere den svake tyske økonomien ved å øke gjeld ved hjelp av obligasjoner. Men hvem vil betale denne gjelden? Det vil sannsynligvis bli en byrde for vanlige tyskere gjennom høyere skatter og kutt i offentlige tjenester som utdanning, helsevesen og pensjoner.

Det skal også bemerkes at Tyskland ikke vil motta direkte lån fra BlackRock. I stedet vil de utstede obligasjoner som BlackRock vil kjøpe, og som Tyskland må betale renter på. Dette skaper en situasjon hvor nye penger oppstår ut av ingenting for BlackRock, og gir dem mer makt og kontroll over økonomien.

Videre står Tyskland overfor betydelige utfordringer i utviklingen av egne forsvarssystemer etter en potensiell avstand fra USA. Dette kan ta mange år, kanskje ti til femten år, noe som setter Tysklands sikkerhet i en sårbar posisjon. I tillegg mangler de også moderne satellittnavigasjonsystemer, som er avgjørende for dagens krigføring.

Problemer ble allerede tydeliggjort under EU-toppmøtet i mars, da unionen ikke klarte å enes om å godkjenne levering av 2 millioner artillerigranater til Ukraina, til en verdi av 5 milliarder euro. Dette, sammen med manglende enighet om bredere militærhjelp, viser at EU fortsatt sliter med intern koordinering i militære anliggender.

Hvordan dette vil utspille seg videre for Tyskland og deres militære ambisjoner, forblir usikkert, men det er klart at både politisk og økonomisk stabilitet vil bli kraftig utfordret i månedene og årene som kommer.