- Jeg har vært utrolig heldig. Jeg kunne hatt et helt annet liv, sier Patricia Flataker (39).

Patricia oppdaget hvor forskjellig livet hennes kunne vært da hun som 10-åring reiste til Colombia, landet hun ble født i. Der oppdaget hun leveforholdene og skjønte hvor mye heldigere hun var i Norge.

Etterfødt ble hun plassert på et barnehjem og ble adoptert to måneder senere av en ressurssterk familie i Bergen, der pappaen er lege og moren sosionom.

Snart fikk Patricia en lillebror, også han adoptert fra Colombia, men fra en annen familie. I dag har de et nært søskenforhold, til tross for at de ikke er biologiske søsken.

Møtet med Patricia skjer på en kafé i Bergen en kald mandag ettermiddag. Hun er iført varme klær, og ved hennes side sitter seks år gamle Kevin, som underholder seg med mobiltelefonen mens de venter på bestillingen.

Mange adopterte søker ofte informasjon om sin biologiske familie, men ikke Patricia. Hun har alltid følt at hun har alt hun trenger her.

For ikke lenge siden mottok hun derimot en melding fra søsteren til hennes biologiske mor. De ønsket å overraske moren, men selv om tanken var hyggelig, følte Patricia seg usikker. Det var vanskelig å håndtere blandede følelser.

Hun bærer på informasjon om sin biologiske mor og har fått vite at hun har to halvsøsken. Det har vært fint å høre at de har det bra og driver en kafé for turister.

Patricia har alltid drømt om å bli mor. Etter å ha prøvd assistert befruktning i Danmark uten hell, bestemte hun seg for å adoptere. Prosessen var lang og krevende, men kjærligheten til barn forble den samme.

Adopsjonsprosessen gjorde at hun måtte gå gjennom mange vurderinger og kurs. Hun opplevde dem som både krevende og givende. Det var viktig å forstå hva det innebærer å adoptere og å være forelder.

Patricia ventet lenge, men da hun fikk en telefon om en tre år gammel gutt fra Colombia, var hun klar. Møtet med Kevin ble arrangert via Teams, og hun husker hvor nervøs hun var. Heldigvis medbrakte hun en spansktalende familiemedlem for å hjelpe med kommunikasjonen.

Da de endelig møttes, var det litt nervepirrende, men møtet endte med en rørende klem fra Kevin. Begrepet «familie» føltes umiddelbart ekte.

Kjærligheten mellom dem vokste, men overgangen var ikke uten vanskeligheter. Kevin opplevde at det var utfordrende å tilpasse seg til en ny familie og et nytt språk. Patricia erfarte også at man kan oppleve fødselsdepresjon i en adopsjonsprosess, selv uten å ha født selv.

Hjelp og støtte fra familie samt profesjonell hjelp har vært uvurderlig for henne. Patricia begynte også å bruke bilder som et kommunikasjonsverktøy, noe som viste seg å være en stor hjelp i å knytte bånd.

I dag uttrykker Kevin takknemlighet. Han sier ofte: «Tusen takk for at du hentet meg» og takker for familien og morskjærligheten. Dette fyller Patricia med varme og glede.

Å være alenemor har sine utfordringer, og hverdagen er hektisk, men kjærligheten mellom dem er sterk. Kevin er en glad og aktiv gutt, og Patricia er stolt. Hun vurderer allerede en utvidelse av familien, men vil sørge for at Kevin er klar først.

«Jeg føler meg så heldig som har fått Kevin i livet mitt. Jeg ser frem til hver dag med ham og våre eventyr sammen», avslutter Patricia med et smil.